Hvert år, en gang ut i oktober går det norske samfunnet litt av hengslene. Skattelistene legges ut på Internet og nøkkeltallene for ligningen til nesten alle norske skattebetalere er tilgjengelig for alle som ønsker å se, uansett om den enkelte skattebetaler har klaget på ligningen eller påpekt feil i opplysningene som legges ut. Tradisjonen her utviklet seg fra papirlister som ble lagt ut på ligningskontorene for offentlig innsyn. At opplysningene er offentlige er nokså uproblematisk, men når opplysningene legges ut på nettet kan de lett behandles videre og kombineres med andre opplysninger. Det er på høy tid at det reises en debatt om dette er en utvikling som vi trenger og ønsker.
Det er flere argumenter for å offentliggjøre nøkkeltallene ligningen. Den enkelte borger og mediene har en mulighet til å gjøre en viss kontroll med at Skatteetaten ikke forskjellsbehandler noen av oss. Det gir en viss mulighet for å avsløre at enkelte lurer seg unna fellesskapets forpliktelser, f.eks. ved å utnytte smutthull i lover og regler. Det gir en viss mulighet til å kontrollere at enkelte uberettiget utnytter støtteordninger. Listen kan sikkert gjøres lengre, men det er også verd å understreke at vi må ta forbehold: en viss mulighet. Sikre kan vi aldri være. Vi har ikke innsyn i alle tallene som er lagt inn i selvangivelsen.
De fleste ønsker nok ikke å betale mer skatt enn nødvendig, og formue kan plasseres slik at ligningsverdien blir lavest mulig og det er mulig å utsette skatt. De som har mest har størst muligheter til å foreta slike disposisjoner på helt lovlig vis. De som ikke har rent mel i posen har antagelig ikke så stor grunn til å synliggjøre formue og inntekt.
Personvernet er en avveining mellom enkeltindividets behov for privatlivets fred og samfunnets behov for innsyn. Grensene kan trekkes hvor som helst mellom ytterlighetene. En mulighet å påføre den som ønsker innsyn en liten kostnad, for eksempel å måtte gå til ligningskontoret for å få innsyn der. En annen mulighet er å kreve at den som ønsker innsyn må identifisere seg, i det minste for Skatteetaten. Når politikere og journalister argumenterer om viktigheten av å avsløre styrtrike mennesker som snylter på fellesskapet så er det verd å nevne at dette gikk aldeles utmerket den gangen vi måtte troppe opp på ligningskontoret for å se i ligningslistene.
I dag kan nøkkeltallene kombineres med andre opplysninger. Årets nye leketøy for å tilfredsstille kikkermentaliteten er programvare som kobler ligningstallene med sosiale medier som Facebook. Tidligere har vi fått tjenester som kobler ligningen med telefonkatalogens adresser og deretter til kart og flyfoto. Dette er å gjøre det usedvanlig lett for svindlere, innbruddstyver og ranere. Vi utsetter den enkelte borger for større risiko.
Enkelte argumenterer her med at de vil ha dokumentert slike påstander. Må de gjerne ønske, men her bør vi vel helst få lov til å drive vanlig forebyggende arbeid. Vi beskriver truslene og sannsynliggjør risikoen, men vi venter ikke på at tilstrekkelig mange skal bli svindlet og ranet til at de mest skeptiske skal bli overbevist.
Jeg har tilstrekkelig mange eldre pensjonister i bekjentskapskretsen min til at jeg tør påstå at "telefonselgere" tvilsomme innsamlingsaksjoner ringer litt oftere til disse menneskene enn de jeg kjenner som er langt yngre. Disse telefonselgerne er ganske pågående, og de virker ikke som de ringer helt på måfå. Det er heller ikke så mange ukene siden en av pensjonistene jeg kjenner ble ranet, og det var påfallende at raneren ser ut til å ha gått rett på én enkelt enebolig i et boligfelt.
Spaning for innbruddstyver og ranere blir litt for lett. Skattelistene kan brukes til å identifisere formuende pensjonister. Adresse og karttjeneste kan brukes til å finne ut hvem som bor i eneboliger. En tur forbi huset og du ser som regel lett om det er montert nøkkelsafe ved inngangen, noe som tyder på at vedkommende har hjemmehjelp og/eller hjemmesykepleie. En kort telefonsamtale kan gi mer informasjon.
En form for svindel som øker i omfang er identitetstyveri, og her er alle aldersgrupper utsatt. Jo mer informasjon som er offentlig tilgjengelig, jo lettere er det å gjennomføre identitetstyveriet.
For journalistene kan det være et poeng at penger slett ikke er alt. For å avdekke maktmisbruk, korrupsjon og annet kan Internettet by på opplysninger om hvem som sitter i styrer med hvem i næringslivet. Alle som er oppnevnt i styrer, utvalg, råd og lignende for staten er registrert i Organbasen. det er litt mer krevende å finne alle som har tilsvarende verv for kommuner, men det er mulig. Dette utgjør et maktnettverk som antagelig er viktigere enn den synlige pengeflyten mellom personer og virksomheter. Vær så god å grav, men slutt nå med grafsingen.
Andre som har skrevet om dette er:
Recent Comments