digme: blogg

Gratulerer med dagen, Douglas Engelbart

Eple-applaus og ditto vitser har fått sin del, og vel så det, av vår kollektive oppmerksomhet de siste dagene. Jeg kan styre min begeistring for eplemanien, men lørdag 30. januar er det på sin plass å gi alle datamaskiners mus en hjertelig håndtrykk til ære for han som pønsket ut dette med pek og klikk: Douglas Engelbart. Musefar fyller 85 år!

Han tilhører mine foreldres generasjon, men hans status som visjonær innen mitt eget fagområde har på ingen måte bleknet. Jeg tror at også neste generasjon kan ha utbytte av å lese om hans tanker og idéer.

The Engelbart Hypothesis: dialogs with Douglas Engelbart

Gratulerer, og måtte flere bli inspirert av deg og sette seg like store mål for arbeidet de gjør. Verden trenger hver eneste en som bidrar til å forbedre vår kollektive IQ.

Skolearbeid avler vold?

Årets første rapport fra Statistisk sentralbyrå ser på forholdet mellom hjemmelekser og elevers skoleprestasjoner. Dagsavisen har intervjuet rapportforfatteren og Hege Ulstein har skrevet en kommentar som er verd å lese, selv om jeg slett ikke er enig med henne. Jeg kan også anbefale å lese omtalen i tidsskriftet Utdanning, som for to år siden skrev om en masteroppgave om skolens leksepraksis. Før folk kaster seg alt for ivrig ut i diskusjonen vil jeg nok anbefale i det minste å skumlese selve rapporten til SSB. Den reiser nok flere spørsmål enn den gir svar.

Hege Ulstein starter med en sammenligning mellom tiden barn bruker på skole, skolearbeid og SFO, og lengden på en vanlig arbeidstakers arbeidsuke. Det er i og for seg fortsettelsen på en gammel debatt. Selv om ikke timeantallet nødvendigvis blir det samme som for en lønnsmottager, så er det viktig å ha klart for seg hvor mange timer av et barns hverdag som inneholder planlagte obligatoriske aktiviteter. Det et viktig at skolen avgrenser hvor mye tid som forventes brukt til skoleoppgaver utenom det som er undervisning med lærer, og at skolen også tar ansvar for at lærerne er såpass samkjørte at dette fungerer i praksis.

Når Thore Langfeldt kaster seg inn i debatten blir argumentasjonen ganske vill. Han starter med å fortelle om en gutt som gruer seg til å gjøre lekser, for var det noe han ikke forsto ble faren sint og slo ham til blods. Problemet med Langfeldts argumentasjon er at dette er en situasjon hvor problemet er en voldelig far. Langfeldt stopper ikke med dette, men påstår faktisk at lekser skaper til dels alvorlige konflikter i alle familier:

Det finnes ingen familier som ikke har eller har hatt konflikter i forbindelse med lekser. Hvor mye vold, gråt og tragedier som knytter seg til lekselesing, er det ingen som helt vet, […]

Både Langfeldt og andre som har uttalt seg de siste dagene har generalisert resultatene Marte Rønning ved SSB har kommet fram til. Undersøkelsen har kun tatt for seg matte og naturfag, og gjelder fjerde og åttende klassetrinn i grunnskolen. En undersøkelse av leseferdighet fra 2007 viste at leseferdigheten øker når elevene bruker mer tid på hjemmelekser.

En svakhet med dagens leksediskusjon er at det er nokså åpent hva hjemmelekser er. Skal lekser trekkes inn i en pedagogisk debatt trenger vi bedre innsikt i hvilken effekt forskjellige typer hjemmelekser har. Rapporten fra SSB gir ingen grunn til å sette to streker under en hypotese om at elever lærer lite av lekser. Vi bør heller undersøke hva slags lekser som gir positiv effekt og hvilke typer lekser som gir dårlig effekt, og i hvilke fag og på hvilke klassetrinn det er hensiktsmessig å gi lekser i det hele tatt. Kanskje er det også sånn at ikke alle elever bør få samme type lekser for å få best utbytte av skolen.

Leser du rapporten til Marte Rønning ser du at hun stiller mange spørsmål. Forskning er ikke sånn at vi da kan velge de hypotesene vi liker best og ignorere de andre. Det er nødvendig å gjøre flere utfyllende studier for å finne de gode svarene.

Kunnskap trumfer alt?

Jeg har lest statsministerens nyttårstale, og selv om det er mye fornuftig som sies så er det en del utsagn som skurrer og enkelte steder hvor logikken brister. Jeg velger å starte med et forsøk på fyndord statsministeren har brukt tidligere også: kunnskap trumfer alt.

Det spørsmålet som dukker opp er: har taleskriveren brukt ordboka for å sjekke hva ordet trumfe betyr?

trumfe v1 spille ut en *trumf (1,2) t- sitt synspunkt igjennom tvinge igjennom sitt synspunkt tross fornuftige motforestillinger.

Allerede på det språklige planet har jeg problemer med utsagnet.

Kunnskap er kun et fundament, og det virkelig viktige spørsmålet er hvordan kunnskapen anvendes. Å tvinge gjennom synspunkter er etter min oppfatning ikke noen god måte å anvende kunnskap på. Det Stoltenberg egentlig gjør er å trekke fram et heller dårlig eksempel på at kunnskap er makt.

Kunnskap er heller ikke det samme som sannhet, og kunnskap er slett ingen garanti for at en er sannspådd når det gjelder framtiden. Likevel, uten kunnskap har vi særdeles dårlige kort på hånden for å skape konkurransedyktig og bærekraftig virksomhet.

Grunnstoff for det neste tiåret

Det nærmer seg årsskifte, og vi går inn i et nytt tiår. Da er det gøy å spekulere litt om hva som blir viktig framover. Tilgang på vann som er så rent at det kan drikkes er allerede en utfordring flere steder. Fossile brennstoff, som kull og olje, er både en begrenset ressurs og et miljøproblem når vi forbruker det. Dette er utfordringer som sannsynligvis blir større det neste tiåret, dessverre.

Eirik Newth har nevnt viktige metaller i 2050-bloggen. Det er interessant å studere illustrasjonen fra tidsskriftet New Scientist som Eirik har funnet fram, men det er viktig å merke seg at beregningene raskt kan endre seg på grunn av ny teknologi eller på grunn av økende satsing på enkelte typer eksisterende teknologi. Dersom en langt større andel av verdens bilproduksjon blir elektriske biler vil behovet for enkelte råstoffer endre seg merkbart.

Novemberutgaven 2009 av Scientific American har en presentasjon av den utfordringen det vil være å dekke verdens behov med ren energi. Slike prosjekter vil øke behovet for bl.a. litium, et grunnstoff Eirik nevner i sitt blogginnlegg. I tillegg til at rundt halvparten av verdens kjente forekomster av litium finnes i Bolivia så er over en fjerdedel av verdens kjente forekomster i nabolandet Chile. Deretter kommer Kina som har 10 prosent av forekomstene.

Både elektriske biler og vindkraftverk har behov for grunnstoffet neodym som bl.a. brukes til å lage lette, men kraftige permanentmagneter, og andre sjeldne jordmetaller. I dag er det Kina som står for 95 prosent av verdens produksjon av sjeldne jordmetaller. Nå finnes det forekomster av sjeldne jordmetaller andre steder, men det er svært lite produksjon annet enn i India. Det kan være greit å ha slike detaljer i minne når en funderer over klimaforhandlinger i København nå og hva nå enn det blir av slike forhandlinger i framtiden. Vi har et oljefond, men det er nye land som har mye av framtidens viktige ressurser.

Et i overkant åpent samfunn

Hvert år, en gang ut i oktober går det norske samfunnet litt av hengslene. Skattelistene legges ut på Internet og nøkkeltallene for ligningen til nesten alle norske skattebetalere er tilgjengelig for alle som ønsker å se, uansett om den enkelte skattebetaler har klaget på ligningen eller påpekt feil i opplysningene som legges ut. Tradisjonen her utviklet seg fra papirlister som ble lagt ut på ligningskontorene for offentlig innsyn. At opplysningene er offentlige er nokså uproblematisk, men når opplysningene legges ut på nettet kan de lett behandles videre og kombineres med andre opplysninger. Det er på høy tid at det reises en debatt om dette er en utvikling som vi trenger og ønsker.

Det er flere argumenter for å offentliggjøre nøkkeltallene ligningen. Den enkelte borger og mediene har en mulighet til å gjøre en viss kontroll med at Skatteetaten ikke forskjellsbehandler noen av oss. Det gir en viss mulighet for å avsløre at enkelte lurer seg unna fellesskapets forpliktelser, f.eks. ved å utnytte smutthull i lover og regler. Det gir en viss mulighet til å kontrollere at enkelte uberettiget utnytter støtteordninger. Listen kan sikkert gjøres lengre, men det er også verd å understreke at vi må ta forbehold: en viss mulighet. Sikre kan vi aldri være. Vi har ikke innsyn i alle tallene som er lagt inn i selvangivelsen.

De fleste ønsker nok ikke å betale mer skatt enn nødvendig, og formue kan plasseres slik at ligningsverdien blir lavest mulig og det er mulig å utsette skatt. De som har mest har størst muligheter til å foreta slike disposisjoner på helt lovlig vis. De som ikke har rent mel i posen har antagelig ikke så stor grunn til å synliggjøre formue og inntekt.

Personvernet er en avveining mellom enkeltindividets behov for privatlivets fred og samfunnets behov for innsyn. Grensene kan trekkes hvor som helst mellom ytterlighetene. En mulighet å påføre den som ønsker innsyn en liten kostnad, for eksempel å måtte gå til ligningskontoret for å få innsyn der. En annen mulighet er å kreve at den som ønsker innsyn må identifisere seg, i det minste for Skatteetaten. Når politikere og journalister argumenterer om viktigheten av å avsløre styrtrike mennesker som snylter på fellesskapet så er det verd å nevne at dette gikk aldeles utmerket den gangen vi måtte troppe opp på ligningskontoret for å se i ligningslistene.

I dag kan nøkkeltallene kombineres med andre opplysninger. Årets nye leketøy for å tilfredsstille kikkermentaliteten er programvare som kobler ligningstallene med sosiale medier som Facebook. Tidligere har vi fått tjenester som kobler ligningen med telefonkatalogens adresser og deretter til kart og flyfoto. Dette er å gjøre det usedvanlig lett for svindlere, innbruddstyver og ranere. Vi utsetter den enkelte borger for større risiko.

Enkelte argumenterer her med at de vil ha dokumentert slike påstander. Må de gjerne ønske, men her bør vi vel helst få lov til å drive vanlig forebyggende arbeid. Vi beskriver truslene og sannsynliggjør risikoen, men vi venter ikke på at tilstrekkelig mange skal bli svindlet og ranet til at de mest skeptiske skal bli overbevist.

Jeg har tilstrekkelig mange eldre pensjonister i bekjentskapskretsen min til at jeg tør påstå at "telefonselgere" tvilsomme innsamlingsaksjoner ringer litt oftere til disse menneskene enn de jeg kjenner som er langt yngre. Disse telefonselgerne er ganske pågående, og de virker ikke som de ringer helt på måfå. Det er heller ikke så mange ukene siden en av pensjonistene jeg kjenner ble ranet, og det var påfallende at raneren ser ut til å ha gått rett på én enkelt enebolig i et boligfelt.

Spaning for innbruddstyver og ranere blir litt for lett. Skattelistene kan brukes til å identifisere formuende pensjonister. Adresse og karttjeneste kan brukes til å finne ut hvem som bor i eneboliger. En tur forbi huset og du ser som regel lett om det er montert nøkkelsafe ved inngangen, noe som tyder på at vedkommende har hjemmehjelp og/eller hjemmesykepleie. En kort telefonsamtale kan gi mer informasjon.

En form for svindel som øker i omfang er identitetstyveri, og her er alle aldersgrupper utsatt. Jo mer informasjon som er offentlig tilgjengelig, jo lettere er det å gjennomføre identitetstyveriet.

For journalistene kan det være et poeng at penger slett ikke er alt. For å avdekke maktmisbruk, korrupsjon og annet kan Internettet by på opplysninger om hvem som sitter i styrer med hvem i næringslivet. Alle som er oppnevnt i styrer, utvalg, råd og lignende for staten er registrert i Organbasen. det er litt mer krevende å finne alle som har tilsvarende verv for kommuner, men det er mulig. Dette utgjør et maktnettverk som antagelig er viktigere enn den synlige pengeflyten mellom personer og virksomheter. Vær så god å grav, men slutt nå med grafsingen.

Andre som har skrevet om dette er:

• Iskvew Klikkhorer gir kikkere nye muligheter
• Vox Populi Grafsing vs samfunnsnytte
• Espen Andersen Den egentlige nasjonaldagen…

Sykt fravær

I etterkant av statsbudsjettet har det blitt en del debatt om sykefravær og trygd, og den diskusjonen fortsetter nok en stund. Utgiftspostenes størrelse tatt i betrakting bør den så absolutt fortsette og gjerne med større tøkk enn i dag, men jeg er redd antall avsporinger og blindveier kan bli slitsomt.

Det er noe med måten dette temaet diskuteres på. Start en diskusjon og det tar ikke lang tid før noen argumenterer at økningen i sykefravær skyldes lavere arbeidsmoral. Den foreslåtte løsning blir gjerne at vi må ta oss sammen. Ikke uventet blir en del av oss litt provosert av å bli mistenkeliggjort når vi går til legen.

Statistikk er en viktig verktøy i samfunnsdebatten, men det er ganske vanskelig å bruke statistikk. Jørgen Skavlan skriver f.eks. i sin kronikk at vi går til fastlegen 4,7 ganger i året. Jeg vet ikke hvor han har dét tallet fra, og heller ikke om det er aritmetisk middel eller median han argumenterer med. Det jeg vet er at det er langt fra tallet på mine besøk hos fastlegen. Det er kun et tall, og ute av en veldefinert kontekst blir slike tall ofte tull.

En samfunnsøkonomisk beskrivelse kan gi en et oversiktsbilde, men det er ikke sikkert at økonomiske virkemidler alene er de beste for å løse et komplekst problem. Sykefravær og trygd kan lett deles i to: misbruk av de økonomiske støtteordningene, og utfordringene med å redusere et høyst reelt sykefravær og få flere trygdede tilbake i arbeid. Jeg kan ikke helt se at det skulle være noe poeng å finne én løsning for både misbruk og reelle helseproblemer.

I noen sammenhenger er det nødvendig å se på problemstillingen fra flere sider for å finne ut hva som faktisk er problemet, om det i det hele tatt er noe problem. Er høyere sykefravær uønsket, eller er det den naturlige konsekvensen av at vi har fått høyere yrkesdeltagelse, Ta for eksempel spørsmålet om årsaken til at sykefraværet for kvinner har steget kraftig de siste 20 årene. En faktor at det tross bedre likestiling er forskjell på hvilke jobber kvinner og menn har, og kvinner gjør fremdeles mer husarbeid enn menn, dessverre. En annen faktor som spiller inn kan bare forklares statistisk: flere kvinner deltar i yrkeslivet i dag enn for 20 år siden. Det burde være enkelt å illustrere grafisk:

En annen måte å si det på er at en viss økning i sykefraværet er den helt naturlige prisen vi må betale når flere kvinner skal delta i yrkeslivet. Av den grafiske framstillingen over er det lett å se at økningen er størst for kvinner i den alderen en får barn og har ansvar for barn. En måte å redusere dette fraværet på er kanskje ved at menn tar en større del av husarbeidet?

For det det reelle sykefraværet, og antagelig også en del av misbruket, så er det vel så viktig å få bedre kunnskap om hvilke tiltak og forutsetninger som reduserer sykefraværet på enkelte arbeidplasser i stedet for kun å bruke enkle økonomiske virkemidler som i verste fall kan slå negativt ut for enkelte grupper. Det er faktisk politisk vilje til å tenke svært positivt med tanke på mulige tiltak.

Tabuloid

Dagfinn Nordbø har begått en kronikk om det han kaller det siste store tabu: at ingen tør å fortelle en offentlig ansatt at han eller hun er inkompetent og udugelig. Det er mildt sagt å slå inn åpne dører. Det er ikke mangel på dem som gjerne forteller offentlige ansatte sin hjertens mening om hva som er galt. Selv om statstjenestemenn har et sterkt stillingsvern har de ingen livslang jobbgaranti. Ansatte i kommunen har formelt det samme stillingsvern som i det private arbeidsliv, selv om en kommune gjerne er mer seiglivet enn en kommersiell virksomhet.

Nordbø peker på et reelt problem når han tar opp kvalitet og kompetanse i offentlig sektor, men budskapet drukner dessverre i sleivspark og et stygt overtramp. Det blir ikke bedre av at noen av sleivsparkene er rettet nedover. Problemets kjerne er nok selve systemet, og ikke de som fordomsfullt ramses opp i Nordbøs kronikk.

Mekanismene som virker i offentlig sektor er flerfoldige og forunderlige. Mange etater har budsjett hvor suksess og effektivitet ikke gir større inntekter, men i stedet en risiko for å bruke opp pengene før året er omme. Da kan heller ikke de dyktige belønnes. Espen Andersen har skrevet en god kommentar om dette. Mange dyktige forlater dessverre offentlig sektor, og det er ikke like lett finne kvalifiserte søkere til stillinger som lyses ut. Og til tross for arbeidsmiljølov og stillingsvern: både offentlig sektor og privat næringsliv har sin andel ledere som hopper bukk over dét regelverket.

Jeg har jobbet i staten, statseid virksomhet, og i det private næringsliv lenge nok til å kunne skrive en lang kommentar om ting som kan forbedres. Jeg skal spare mine lesere for dét, men heller forsøke å bidra til forbedring på min egen arbeidsplass.

Det er flere enn Espen som har kommentert kronikken til Dagfinn Nordbø:

• A Curly life: Usmakelig generalisering
• Kle Meg Naken: Dagfinn Nordbø sparker nedover
• Hjorthen: Udugelige ansatte
• Ting jeg tenker på: Kvalitet i det offentlige
• Lasse Dahl: Mer kjeft
• Villkatta: Møte med psykiatrien
• Elin Ørjasæter: Udugelige offentlig ansatte
• Jeanines Blogg: Om offentlig ansattes udugelighet

Mediebølger

Denne helgen hadde Aftenposten, i allefall på nett, en sak som NTB sendte ut forrige helg og som bl.a. ble omtalt i Dagbladet. Med andre ord kjente nyheter som allerede er kommentert av andre, men siden avisene gjentar historier med åpenbare feil og mangler så kan jeg jo gjenta kommentarene.

Selvmordsbølge på jobben

Overskriften er dramatisk, og det er en alvorlig historie. Problemet er at det er ikke noen bølge, i alle fall ikke en bølge som nettopp skyllet inn over det franske arbeidslivet. Frankrike er et land med sørgelig mange selvdrap. I 2005 var det 17,6 selvdrap per 100 000 personer, men trenden har vært synkende siden 1985. Til sammenligning, Norge var det i 2005 11,5 selvdrap per 100 000 personer.

France Telecom er et selskap med rundt 100 000 ansatte, og med 23 selvdrap de siiste 18 måneder blir det 15,3 selvdrap per år. Det er mindre enn landsgjennomsnittet, og det er mye mindre enn gjennomsnittet for aldersgruppene 35-64 år.

Nå hadde det vært nyttig å kunne se på tallene for forskjellige grupper i samfunnet, som uføre og arbeidsløse, eller sammenlignet med andre virksomheter. Slike tall kan jeg dessverre ikke finne, men jeg har funnet noe som er like interessant: tilsvarende tall for France Telecom tidligere år. I 2000 tok 28 mennesker ansatt i France Telecom sitt eget liv, i 2002 var det 29, og i 2003 var det 22. Nå må vi ta hensyn til at antall ansatte i France Telecom er redusert fra nærmere 140 000 ansatte i 1998 da selskapet gitt fra offentlig etat til privat virksomhet. Likevel så kan tallene tyde på at det er en bølge på retur. Det utelukker selvsagt ikke at det kan gjøres mye mer for å redusere antall selvdrap. Det er også et signal om at vi bør studere forholdene og tiltakene for å lære mer om hvordan vi kan forebygge slike hendelser på våre egne arbeidsplasser. At saken kommer opp først nå kan også tyde på at det tar alt for lang tid før slike forhold blir synliggjort slik at det kan gjøres noe med forholdene.

Fritt ord i fri dressur

Jeg er ganske usikker på hva stiftelsen Fritt Ord har ment da de valgte mottager av årets pris. Jeg er like usikker på det som jeg er sikker på at jeg ikke har lyst til å skrive så mye om prisvinneren. Valget er derimot verd en kommentar.

Fritt Ords pris er en påskjønnelse til personer eller institusjoner for virke som i forhold til institusjonens formål anses som særlig verdifullt. Hva er nå institusjonens formål?

Institusjonen Fritt Ords fremste formål er å verne om og styrke ytringsfriheten og dens vilkår i Norge, særlig ved å stimulere den levende debatt og den uredde bruk av det frie ord.

Årets valg av prisvinner har stimulert til debatt, det skal Fritt Ord ha, og prisvinneren har utnyttet ytringsfriheten til å si ting som mange ikke liker å høre. Valget har likevel overrasket, for prisvinneren har på ingen måte problemer med å komme til orde i samfunnsdebatten. Hun har skrevet 17 bøker, vært spaltist i flere aviser, bl.a. 10 år Aftenposten, og skrevet en rekke kronikker og artikler ut over dette. Hun har sittet i Venstres prinsippprogramkomité. Hun har sine tilhengere og hun har sine meningsmotstandere, og bortsett fra at ordbruken kan bli ganske sterk så skjer det et ordnet ordskifte innenfor ytringsfrihetens rammer. Hun har fått Statens treårig kunstnerstipend, diverse arbeidsstipendier fra Norsk Faglitterær Forfatterforening, og har vært statsstipendiat fra 2004.

Årets prisvinner er et eksempel på at det kan medføre omkostninger ved å delta med selvstendige meninger i en offentlighet som er preget av selvsensur og berøringsangst i forhold til brennbare temaer.

Jeg har etter beste evne forsøkt å lese og lytte meg gjennom de siste to ukenes debatt om prisen og prisvinneren, uten å bli noe klokere på begrunnelsen for tildelingen. Det nærmeste jeg kommer er at pressen feilsiterer årets prisvinner, hennes meningsmotstandere feiltolker henne og tar henne ikke på alvor, og at hennes meninger ikke kommer tilstrekkelig frem i samfunnsdebatten.

Styreleder Francis Sejersted har også undertreket at Fritt Ord ikke er en toleransepris. Samtidig virker det som han ønsker å fortelle oss at meningsmotstanderne ikke viser årets prisvinner stor nok toleranse. Jeg lurer på om Fritt Ord bruker årets pris først og fremst til å belære folket. De har prestert å gjøre sin begrunnelse selvoppfyllende når selve tildelingen har skapt såpass lurveleven at det i ettertid kan settes spørsmålstegn ved ytringsfrihetens kår i dette landet. Fritt Ord har også antydet at det er grenser for hvem som kan få prisen.

Jeg lurer på hva slags debatt vi hadde fått dersom Fritt Ord hadde vært like konsekvente som den amerikanske American Civil Liberties Union (ACLU). De har ved flere anledninger arbeidet for at også Ku Klux Klan skal nyte godt av ytringsfriheten. En hjørnestein i ytringsfriheten er toleranse. Et svært viktig spørsmål er hvor langt vi kan være tolerante mot de som er intolerante. Jeg tror det er viktigere å diskutere slike spørsmål i stedet for å fortelle at vi er for eller mot årets vinner av Fritt Ords pris.

Hva jeg mener om årets pristildeling? Jeg tror jeg starter med å anbefale Anders Hegers Voltaire og vrangforestillinger. Der nevner han en av Voltaires samtidige, Claude Adriene Helvétius. Oppstyret rundt Helvétius dreide seg om hans hovedverk, De l'esprit. Denne boken hadde nok vært en av mange ubemerkelsesverdige om ikke kirke og stat hadde fordømt den som kjettersk og brent boken på bål. Dette ga den stor oppmerksomhet og den ble raskt oversatt til flere språk.

Jeg har en følelse av at alt oppstyret omkring årets mottager av Fritt Ords pris først og fremst gir mottageren langt større oppmerksomhet enn vanlig. Kanskje hadde vært like greit med litt mindre diskusjon om person og meninger, og litt mer diskusjon om forholdet mellom ytringsfrihet og toleranse.

Solskinn, teknologi og drikkevann

De siste dagenes blogging om solovner virvlet opp en del informasjon om vann. Jeg tilbringer såpass mye tid i båt at det å gjøre sjøvann til drikkevann kan være nyttig kunnskap. Det kan gjøres med nokså dyre maskiner som bruker en del elektrisk kraft, og det kan gjøres ganske enkelt og billig med solenergi. Å fjerne salt fra sjøvann eller brakkvann er en litt annen problemstilling enn pasteurisering av ferskvann, men løsningene kan i mange tilfeller også brukes på svært forurenset vann, og fjerner for eksempel tungmetaller.

En masseprodusert vannrenser er Watercone. Det er en enkel løsning med elegant design, og har en antatt levetid på 5 år med daglig bruk. Prisanslaget fra produsenten er 20 euro. Hver enhet kan produsere mellom en og halvannen liter vann i varmere strøk. Det som er spennende er at prinsippene bak denne løsningen er så enkle at det også er mulig å produsere slike soldrevne vannrensere lokalt av billigere materialer. Dette kan også skape lokale arbeidsplasser. Det korte videoklippet under viser hvordan enheten fungerer, om du ikke vil se hele presentasjonsvideoen (3 minutter).

Et eksempel på hvordan man med svært enkle materialer kan improvisere en vannrenser er demonstrert i en video laget av Zack Scott. Nå er det slett ikke nødvendig å bruke jord for å få vannet skittent, og legger du f.eks. sort plast i bunnen av vannrenseren vil den bli mer effektiv, men Zack Scott får i det minste demonstrert at vannrenseren virker. Like viktig er det at han får demonstrert at denne typen vannrenser klarer ikke å fjerne all slags forurensing.

Til slutt har jeg funnet fram et ganske engasjerende foredrag av Alex Steffen, grunnleggeren av Worldchanging.com. Det varer 17 minutter, men det er verd å høre på.

I tillegg til pasteurisering og destillering er også en tredje sollysbasert enkel medode i bruk: SODIS, som i praksis utnytter den ultrafiolette strålingen til renseprosessen.