digme: blogg

Båtvett og respekt for sjøen og været

Sommersesongen er så godt som over, men det ble dessverre et veldig trist småbåtforlis denne uken. Trist på grunn av utfallet, og trist fordi det kunne gått så mye bedre ved å følge noen enkle sikkerhetsråd. Først og fremst å ta med, og aller helst bruke flyteplagg når en er ute i båt.

Når liv har gått tapt er det bare å håpe på at andre tar lærdom, og unngår lignende ulykker i fremtiden.

Jeg er ikke så veldig optimistisk. Jeg ser dessverre alt for mange båter uten lanterner om natten, gjerne med stor fart og høy festfaktor ombord. Redningsvester er gjerne med, men brukes ofte som sittepute. Flere ganger har jeg hjulpet folk opp fra vannet ettersom de ikke klarer å komme opp i egen båt eller opp på brygga. Det skjer nesten hvert år.

Det er mye snakk om obligatorisk båtførerbevis, og ulempen med at dette er en ren teoretisk prøve. Jeg er en av dem har begrenset tro på at en praktisk prøve i å manøvrere småbåter, men en ferdighetsprøve i å håntere båter på 12 meter eller større kan være fornuftig for dem som har såpass store farkoster. Det jeg derimot tror kan ha stor betydning er et obligatorisk sikkerhets- og førstehjelpskurs.

Jeg har vært heldig. Jeg hadde foreldre som stilte et enkelt krav før jeg fikk dra ut på båttur alene. Kravet var at jeg skulle hoppe ut i vannet og komme meg opp i båten igjen. Den utfordringen måtte jeg løse for kajak, joller og større båter. Det var en viktig leksjon. En brygge uten stige kan også være en stor utfordring for en kald og sliten person i vannet.

En ting er å gjøre disse øvelsene som tenåring, men skal du ut i båt også etter at du har fylt 40 år kan det være greit å prøve om igjen. Prøv gjerne å svømme 200 meter, for deretter å holde deg flytende i 10 minutter. Prøv også å hjelpe en utslitt og nedkjølt person på 70-80 kg opp av vannet, både fra brygge og fra båt. Jeg mener ikke at dette skal være fysiske krav som må bestås for å få båtførerbevis, men det vil nok endre holdningene til en del av dem som må prøve slike øvelser. Kombinasjonen av holdninger og kunnskap kan redde liv og redusere antall ulykker på sjøen. Også 50-åringer kan nok bli flinkere til å bruke flyteplagg i båt.

I en situasjon som den de danske turistene kom opp i er det flere ting som kunne redusert sannsynligheten for at liv gikk tapt. Redningsvester og VHF-radio (eller i det minste en mobiltelefon i vanntett pose) er kanskje det viktigste. Det er lett å si at de skulle aldri ha lagt ut på tur i været som var, men det gjorde de. Husk uansett at været kan endre seg til det verre etter at en legger ut på tur, og meteorologene kan ta feil.

Gamle studenter, nye tider

Fungerende debattansvarlig i Dagens Næringsliv, Anna Werenskjold, har gjort en god innsats for å starte en lang debatt med innlegget om gamlisstudentene hvor hun beskriver en situasjon hvor eldre studenter får studieplasser som også yngre mennesker har søkt om å få. I følge Werenskjold har norske universiteter de eldste studentene i Europa og kan fortelle at disse gamle studentene finner en typisk innen humanistiske fag: kunsthistorie og idéhistorie.

Werenskjold har fått tilsvar bl.a. fra forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland: Ny kunnskap bare til unge? Hun viser til at den offisielle statistikken fortellen noe helt annet om Norge i forhold til andre land, og ikke minst at bare en av ti studenter over 30 studerer humanistiske fag. Det er et godt stykke unna det en vanligvis vil betegne som typisk.

Jeg tror vi bør forvente enda flere eldre studenter. Ikke fordi de velger å bli studenter av de grunner Werenskjold lister opp i sitt innlegg, men fordi utviklingen på mange fagområder går såpass raskt at utdanning blir raskere foreldet. De fleste har kanskje 40-45 år i arbeidslivet foran seg når de er ferdige med en høyere utdanning. Det var nok greiere for 50-60 år siden enn det er for dagens nyutdannede. For noen vil fagene forandre seg i betydelig grad. For andre vil arbeidsmarkedets behov forandre seg, og en kan ende opp i en yrkesgruppe som blir så godt som borte. For å følge med i svingene er det nødvendig å vedlikeholde kunnskapene. For noen betyr dette jevnlig påfyll med kortere kurs. For andre kan det være mest hensiktsmessig å ta noen fag på et universitet. Og noen kan like gjerne friske opp utdanningen med en mastergrad.

Ønsker du å gå over fra f.eks. tekniske til administrative stillinger i løpet av karrieren kan det være aktuelt å ta en grad i administrative fag. Kanskje burde det være en målsetning at enda flere enn i dag tar en mastergrad, eventuelt en mastergrad nummer to, etter ca 20 år i arbeidslivet.

Dette er også relevant i forhold til en annen sak i Dagens Næringsliv: professor i samfunnsøkonomi, Torberg Falch, vil ha avgift på studieplasser. Han mener at statens subsidiering av studenter er for høy, og har antagelig regnet ut at det lønner seg å studere. Dessverre har han nok basert seg på at denne universitetsutdanningen også i fremtiden er grunnlaget for 40-45 år i arbeidslivet, og tar ikke med at det skal betydelig påfyll til for å vedlikeholde en høyere utdanning gjennom yrkeslivet. Noen er heldige og får en arbeidsgiver som betaler hele etterutdanningsgildet. Andre må betale det meste selv.

For å opprettholde høy kompetanse i arbeidslivet og en tilfredsstillende grad av lik rett til utdanning bør Norge stimulere til mer etterutdanning og legge bedre til rette for å ta en universitetsgrad sånn omtrent midtveis i arbeidslivsløpet. Det er ikke slik at alle skal ta slike grader, men alle bør stimuleres til å fortsette å bygge opp kompetanse selv om de har en jobb og en arbeidsplass som de trives med. Det er en god forsikring for å være i stand til å møte endringer.

Zen og kunsten å vedlikeholde en statsråd

Det er agurktid, og VG forsøker å lage agurksalat av Kommunal- og regionalminister Liv Signe Navarsete fordi hun har brukt coaching på departementets regning. I utgangspunktet er vel dette en ikke-sak om jeg får si min mening. Navarsete har en lederstilling og coaching kan være like relevant for lederutvikling som annen kursing.

Likevel, når staten betaler er helt riktig å stille spørsmål ved både pris og innhold. I dette tilfellet koster hver konsultasjon kr 3 600,- og coacingen profilerer seg med ordet Zen som vanligvis betegner en retning innen buddhismen. Om ordet Zen er brukt i denne betydning eller som en eller annen form for villedende markedsføring har jeg ikke satt meg tilstrekkelig inn i saken til å ha sterke meninger om, men det er fristende å gjengi en beskrivelse fra nettsiden til vedkommende Navarsete har benyttet som coach:

Programmene i Zen leadership har til hensikt å utvikle evnen til å lede fra «senter». Med ledelse fra «senter» menes en bevisst oppmerksomhet på det som skjer akkurat nå, der bl.a. fokus på pusten er avgjørende. Denne tilstedeværelsen åpner for kontakt med vår spirituelle intelligens - SQ - en klokskap og visdom vi ofte kaller «mavefølelsen».

Dessverre er det slik at det ikke finnes noen god og entydig definisjon på hva coaching er for noe, men det er tydeligvis noe som kan spenne fra lederutvikling til personlig utvikling på det religiøse plan. Jeg har slett ingenting mot Zen, men det kan nok settes spørsmålstegn om staten skal betale for personlig utvikling på dette planet. En annen ting er at prisen virker temmelig stiv, men dette kan selvsagt skyldes at coachen antagelig har måttet tilpasse seg statsrådens travle program.

Når dette er skrevet får jeg også ta med at jeg har selv benyttet tilbud om å bruke et par timer coaching på arbeidsgivers, dvs statens regning. Det kan være fornuftig ressursbruk i en stressende og hektisk arbeidssituasjon, og kompetanse på coaching er litt utenfor det en vanligvis venter at ledere i forvaltningen skal ha.

Dagens Næringsliv trekker også fram et viktig poeng i diskusjonen om det offentliges ressursbruk i lederutvikling:

Det drives utstrakt lederopplæring både i privat og i offentlig sektor her i landet. For eksempel er hver tredje deltager på et av Norges mest profilerte lederkurs, Solstrandprogrammet, offentlig ansatt. Kurset innebærer fravær fra jobb i fire toukersperioder gjennom et år, og koster 250.000 kroner pluss reiser, mat og hotellopphold.

Lederutvikling er en del av personalpolitikken i offentlig sektor som slett ikke er gratis. For skattebetalere kan det være viktig å vite at disse pengene blir brukt på en effektiv måte. For dem som er ansatt i staten kan det være et viktig spørsmål hvem som får delta på slike lederutviklingsprogrammer, og for den saks skyld faglige kurs. Utdanning er dyrt, og denne utdanningen kan være det lille ekstra som gjør at en får jobben neste gang en søker op en spennende stilling.

Frihet og informasjonsfrihet

Jeg har ikke tenkt å kommentere noen av konfliktene i Midtøsten, eller for den saks skyld i andre deler av verden, men når Sven Egil Omdal skriver om tyranniets mediestrategi i Stavanger aftenblad er det all grunn til å oppfordre flest mulig om å lese og å reflektere over hvilken rolle en relativt fri informasjonsflyt på Internett og mer tradisjonelle elektroniske komnunikasjonsnett under og i etterkant av flere hendelser rundt om i verden. For eksempel i etterkant av demonstrasjonene på Den himmelske freds plass i Kina i 1989, kuppforsøket i Sovjetunionen i 1991, presidentvalget i Iran i 2009 og mange andre hendelser hvor tekst, bilder, lyd og videoklipp har kommet ut fra lukkede områder og har bidratt til å gi resten av verden mer balansert og nyansert informasjon.

De fleste av disse historiene gir et klart inntrykk av at makthaverne henger litt etter i bruk av kommunikasjonsteknologi og tjenester som sosiale medier, men det er også klare tegn på at de samme makthavere lærer og tilpasser seg. Under valget i Iran i 2009 ble Internet og sosiale medier brukt av aktivister, men myndighetene iverksatte omfattende mottiltak. Bruk av mobiltelefoner ble blokkert på valgdagen. Israel er dyktige på teknologi og har tydeligvis ikke hatt noen problemer med å blokkere alle former for radiokommunikasjon aktivistene på båter som forsøker å bryte blokaden av Gazastripen har hatt til disposisjon.

Det er verd å merke seg at blokkering av mobiltelefoner og andre former for elektronisk kommunikasjon enkelt kan brukes av myndigheter i andre land, også i Europa. Jamming av mobiltelefoner er velkjent teknologi og utstyr lages av mange produsenter. Ettersom det er ganske enkelt for en terrorist å lage en fjernstyrt bombeutløser har en del land tilpasset regelverket sitt for å få mulighet til å gripe inn i bruken av trådløs kommunikasjon.

I tillegg til tekniske hjelpemidler er bør det heller ikke overraske noen at makthavere i forskjellige land også lærer seg å bruke sosiale medier og aktivistenes egne metoder for mediepåvirkning. Sven Egil Omdals beskrivelse av Hasbarabrigaden illustrerer dette godt:

Titusenvis av proisraelske aktivister er med i nettverk som raskt mottar informasjon som de skal spre via Facebook, Twitter, YouTube og nettforumene til de tradisjonelle mediene. Aktivistene blir bedt om å fylle kommentarfeltene under nettartikler med Israels versjon av hendelsene, samtidig som det offisielle israelske diplomatiet forsøker å manipulere de redaktører og journalister som er ansvarlige for det som står over kommentarfeltene.

Nå er sikkert ikke politisk opposisjon og aktivister opprådd for nye metoder og virkemidler. Massemedier lever av å rapportere fra konflikter og å få ut informasjon fra lukkede områder, så også journalister må utvikle nye metoder for å arbeide under stadig vanskeligere forhold. Vi kan ikke ta informasjonsfriheten som en selvfølge og tro at alt er mulig med Internett og avanserte mobiltelefoner, men fri fly av informasjon fra uavhengige kilder er en verdi vi bør gjøre en innsats for å beholde. Ytringsfrihet er lite verd dersom vi mister tilgang til fakta og uavhengige skildringer av hendelser.

Samfunnsdebatten på nett

Elin Ørjasæter har skrevet kommentar i E24 om bankfolk som blogger om bønder: en informasjonssjef i DnB Nor som på sin private blogg, som nå er slettet, skrev et innlegg med tittelen «jævla bønder». Ørjasæter skriver at:

[Informasjonssjefen] framsto ikke noe sted på bloggen som ansatt i DnB Nor, og kunne heller ikke identifiseres ved mail eller offisielle DnB Nor-bilder. Hans lille blogg var eksemplarisk i skille mellom privat-bloggeren og jobben hans, som ikke syntes på bloggen overhodet.

Jeg er slett ikke enig i bruken av ordet eksemplarisk, for etter min mening skal en være forsiktig med både ordvalg og med hvilke saker en velger å blogge om. Jeg er heller ikke enig med Ørjasæter når det gjelder hvilke følger en tilnærmet eksemplarisk måte å blogge sine private meninger vil få for ytringsfriheten.

DnB Nors «Farmergate» viser hvor farlige sosiale medier er for næringslivsansatte.
Samfunnsdebatten på nett er herved overlatt til trygdemottakere, offentlig ansatte og rikssynsere.

Nå kan nok ikke offentlig ansatte si absolutt hva de vil, uansett om det er på nett eller på trykk. For ansatte i staten gjelder etiske retningslinjer for statstjenesten hvor kapittel 3.3 omhandler ansattes ytryngsfrihet. For en saksbehandler blir lojalitetsplikten supplert av et hensyn til å ikke gjøre seg selv inhabil i både de saker en faktisk behandler og slike spørsmål som en kan tenkes å få på sitt skrivebord i framtiden.

Enkelte saker må jeg pent la være å uttale meg om, men der hvor det er spørsmål om en viss form, takt og tone kan jeg ikke se at samfunnsdebatten lider noen åndenød. Jeg kan ikke si at min ytringsfrihet er påtrengende innskrenket av at jeg avholder meg fra ubehagelig eller rølpete språkbruk.

Overfor en arbeidsgiver, om det er det private næringsliv eller den offentlige forvaltning, så er det nå en gang greit å være klar over mulige følger dersom en blir oppfattet som en løs kanon på dekk. Det er ikke verre enn andre valg en må ta både profesjonelt og privat. Og, for dem hvor ønsket eller behovet for å få si den en har på hjertet eller hjernen på nøyaktig den måten en ønsker så er muligheten der til å delta nokså anonymt, enten det er på trykk eller på nett. Den muligheten bør vi bevare.

Jeg er ikke anonym, det er heller ikke bloggeren som Ørjasæter nevner i sin kommentar: «Iskwew». Mange av oss skriver under psevdonym eller bruker kun fornavn når vi skriver som privatpersoner. Venner og kollegaer kjenner igjen bilder, eller hendelser og ting vi beskriver, og det eneste formålet med å ikke bruke fullt og virkelig navn er at vi på denne måten gir et klart og tydelig signal om at vi deltar i diskusjonene som privatpersoner. Like viktig er det å ikke glemme at nettet er det offentlige rom, Det vi sier bak lukkede dører, sub rosa, det legger vi ikke ut på nett.

Selvdrap: statistikk og kritikk

I denne helgas utgave av Dagens Næringsliv kunne debattsidene by på en kommentar skrevet av professor i økonomi, Atle G. Guttormsen, med overskriften: Selvmordsrate der og her. Saken det dreier seg om er den siste tids selvdrap ved en fabrikk i den kinesiske byen Shenzhen. Fabrikken eies av selskapet Foxconn, som totalt har 800.000 ansatte i Kina. Professor Guttormsen reagerte på en artikkel i DN torsdag 27. mai om denne saken.

DN skriver om det niende selvmordet i år på en fabrikk med 420.000 ansatte. For dem som følger med: det var på tirsdag. Selvmord nummer ti fulgte kort tid etter. En annen opplysning det kan settes et lite spørsmålstegn ved er antall ansatte. DN, Reuters og flere andre skriver at det er 420.000 ansatte. Financial Times og flere med dem skriver at det er 300.000 ansatte. Mer om det senere. Først var det prosessorens kommentar.

Professor Guttormsen spør om ni personer er mange, og sammenligner med den norske selvdrapsraten som er 11,4 selvdrap per 100.000 personer. Med en grov forenkling regner Guttormsen seg fram til at selvdrapsraten for fabrikken er litt over fire per 100.000. (Uten forenklingen er raten litt over fem, men det får så være.) Guttormsens poeng er at selvdrapsraten i Norge er dobbelt så høy som ved fabrikken til Foxconn, og han avslutter med å spørre om DN vil skrive en dobbeltside om det bekymringsfulle arbeidsmiljøet i as Norge.

Jeg er enig at en artikkel om selvdrap i Norge hadde vært interessant. Det er mer enn dobbelt så mange som tar sitt eget liv enn det er trafikkdrepte i Norge. Jeg velger likevel å starte med å påpeke noen svakheter i økonomiprofessorens argumentasjon. For ordens skyld, han er ikke alene om sine påstander. Tom Foremski som blogger for ZDnet bruker omtrent samme argumentasjon når han skriver at å arbeide for Foxconn reduserer risikoen for selvmord.

Guttormsen bruker selvdrapsraten for Norge i sin sammenligning. Landsgjennomsnittet er ikke så veldig mye høyere i Kina enn Norge. Den store forskjellen ligger i hvordan tallene er fordelt i aldersgrupper. I Kina er det langt flere eldre mennesker som tar sitt eget liv enn i Norge. Statistikkene for Norge og Kina er gjengitt lenger ned i dette innlegget. Når det gjelder selvdrapene ved fabrikken i Kina er de jeg har sett noen alder på i området 18-24 år. (En nettavis skriver at den eldste er 28 år.) En annen ting er at Kina er et så stort og folkerikt land at de har flere selvdrapssstatistikker, bl.a. en egen statistikk for byer. For Norge er selvdrapsraten for mennesker i aldersgruppen 15-24 år 14,8 per 100.000. I kinesiske byer er selvdrapsraten i aldersgruppen 15-24 år 3,5 per 100.000. I denne aldersgruppen er selvdrapsraten over fire ganger høyere i Norge sammenlignet med kinesiske byer.

Og, er du en kineser i aldersgruppen 15-24 år og får arbeid i den nevnte fabrikken til Foxconn så dobles risikoen for selvdrap, sånn omtrent.

Det er nok en god idé å ta en titt på lett tilgjengelig statistikk før en mener for mye om en sak som denne.

Det er mer som skurrer med statistikken. Spørsmål jeg ikke har tallunderlag for å besvare er hvordan selvdrapsraten fordeler seg på forskjellige grupper i befolkningen. Er den for eksempel høyere for arbeidsløse enn for dem med arbeid? Er selvdrapsraten høyere for de som arbeider i fabrikken som omtales i denne saken enn for andre som arbeider for Foxconn i Kina? Er selvdrapsraten på fabrikken stigende, synkende eller stabil? Journalister burde ha mer enn nok av interessante spørsmål å stille.

En annen side ved denne saken er på hvilken måte arbeiderne har tatt sitt eget liv. Ni av ti har hoppet i døden. Det er et høyt tall for denne måten å ta sitt eget liv på, selv om statistikken for Hong Kong viser at to av tre i aldersgruppen 15-24 faktisk velger å ende sitt liv på denne måten. (For USA er tallet to av 100.)

Noe som er verd å merke seg er at fabrikken til Foxconn er et lukket samfunn. Om det er 300.000 eller 420.000 som arbeider der er usikkert. En av grunnene til usikkerheten kan være at arbeiderne bytter jobb i et høyt tempo. En avis skriver fem prosent per måned, og en nettavis i Singapore skriver at det har sluttet 50.000 per måned de siste tre månedene, Arbeiderne bor på fabrikkområdet, som også har butikker, spisesteder, velferdssentre og en politistasjon. Boforholdene er svært enkle, det dreier seg om felles soverom med køyesenger. Fritiden er svært begrenset. En fridag i uken er en rettighet en får først etter å ha vært ansatt en viss periode.

Når norske aviser skriver at Foxconn vil bekjempe selvdrap med lønnsøkning. Det kan virke som et godt og velment initiativ fra en arbeidsgiver, men det ser ikke ut til at vestlige medier har fått med seg at kunngjøringen kom like etter at lokale myndigheter kunngjorde at minstelønnen i byen skal økes med virkning fra første juli. Minstelønnen i fabrikken til Foxconn har til nå vært identisk med minstelønnen fastsatt av myndighetene.

En siste vinkling, og den egentlige grunnen til at jeg har surfet meg gjennom hva et noen titalls nettaviser har skrevet om saken, er hvordan en bedrift skal forholde seg til en situasjon som denne. Er det en mediekrise, hvor mediene skriver om forhold som slett ikke er nye eller unormale, eller er det et reelt problem? For en bedrift er det nok all grunn til å forholde seg aktivt til selvdrap blant ansatte, og særlig selvmord på arbeidplassen, uansett hvor mye lavere selvdrapsraten for bedriftens ansatte er sammenlignet med landsgjennomsnittet. Og, denne typen saker er ikke noe som bare forekommer i Asia. For åtte måneder siden var France Telecom i mediebildet med en lignende sak.

Følgende illustrasjoner er hentet fra nettstedet til verdens helseorganisasjon WHO.

For kinesiske byer er fordelingen av selvdrapsrater på aldersgrupper som følger:

Sosial byggekunst

Folket har mistet regjeringens tillit og må arbeide dobbelt så hardt for å gjenvinne den. Ville det ikke være enklere om regjeringen oppløste folket og valgte et nytt?

Utsagnet over er fritt gjengitt etter Berthold Brecht og er en spissformulering som bør få oss til å reflektere over i hvor stor grad staten skal få anledning til å forme folket. Dette er ikke noe som bare totalitære regimer driver med. Også i demokratiske land som Norge brukes både lovverk, skole og for den saks skyld holdningskampanjer fra myndighetene for å endre våre normer.

Det engelske begrepet Social Engineering kan brukes i to betydninger. Den ene er det som på norsk kalles sosial manipulering som egentlig bare er en pen måte å omtale svindel og bedrag på. Den andre betydningen av social engineering har jeg ikke funnet noe norsk begrep for, men jeg velger å kalle det sosial byggekunst. (Svenskene kaller det sosial ingenjörskonst.) Om noen kjenner et etablert norsk begrep eller har et bedre forslag er det bare å legge det inn i kommentarfeltet.

Målsetningen er å bygge et bedre samfunn. Noe gjøres het synlig og eksplisitt ved forbud eller påbud. Noe internaliseres som normer vi opplever som våre egne. Dette er noe som gjerne kalles sosialisering og hvor både myndigheter, massemedier, interesseorganisasjoner og andre grupper kan påvirke oss. Med sosial byggekunst menes altså en planlagt og styrt prosess som bruker sosialisering og sosial kontroll, i tillegg til lover og regler, for å forme folket.

Et eksempel på bruk av lover for å endre normer er at myndighetene har kriminalisert kjøp av seksuelle tjenester. Dette er et normativt lovforbud, men det følger nok normer flertallet av folket allerede har.

Et annet eksempel på en side ved det norske samfunnet hvor sosial byggekunst kan brukes er det å skape bedre likestilling mellom kjønnene. Temaet er nokså aktuelt gjennom fjernsynsserien Hjernevask (se også hjernevask-bloggen) som NRK har produsert. Serien handler egentlig om forskning og vitenskap, men det kommer klart fram at en del av forskerne og prosjektene søker å finne forskjellige virkemidler for å dempe de tradisjonelle kjønnsrollene. Fordommer skal brytes ned og gamle normer skal erstattes med nye.

Forskning kan altså ha som målsetning å finne metoder og virkemidler for å endre samfunnet, og ikke bare studere noe for å lære mer. Dette er verken nytt eller noe som foregåri det skjulte, men det er viktig å huske på dette forholdet når en skal diskutere både akademisk forskning og en fjernsynsserie som kalles Hjernevask.

[oppdatert 4. april 2010]

Doble systemer, forenklede forklaringer

Driftsavbruddet i jernbanens mobilnett GSM-R mandag 29. mars har nok startet en del diskusjoner om begreper som sikkerhet, pålitelighet, robusthet og redundans. Digi.no forteller at tog-nødnettet har ingen redundans, men forteller i samme artikkel at den viktige serveren hvor feilen oppsto består av doble systemer. I Aftenposten kan vi lese at her skulle det normalt ha vært en reserveløsning, men den fungerte ikke. Teknisk ukeblad kan fortelle at systemet gjøres sikrere ved at Jernbaneverket dobbeltsikrer dobbeltsikringen. Dette kan virke forvirrende og vanskelig. Det er et eget fagområde som er såpass stort at du kan studere det både som teknolog og som samfunnsviter.

Wikipedia er i skrivende stund litt svak på begrepet redundans. For såpass store og komplekse system som GSM-R er det nødvendig å dele opp beskrivelsen i flere nivåer og redundans kan bygges inn på både komponentnivå og på delsystemnivå. Utsagn som "det er bygget redundans inn i systemet" sier egentlig ikke noe mer enn at noen har tenkt på denne typen sikkerhet, men ikke noe om hvilken grad av sikkerhet det er snakk om. Selv om det er bygget noe redundans inn i et system kan det ofte bygges mer redundans inn i systemet.

Systemet GSM-R er igjen et delsystem av det systemet som kan kalles jernbanenettet i Norge. Det er dette hvordan dette siste systemet er konstruert som kan fortelle oss noe om konsekvensene av et avbrudd i GSM-R.

Uansett, det norske GSM-R-nettet var bygget med redundans i noen deler av systemet. Nå forsøker man å gjøre det sikrere med mer redundans. Ulempen er at mer redundans gjerne fører til høyere kompleksitet, som i sin tur bidrar med nye måter systemet kan feile på.

At én skarve teknisk feil kan slå ut samtlige tog i landet er uvirkelig, surrealistisk og utålelig. Slik lyder dommen fra politikere, kunder og sikkerhetseksperter.

Tønsberg blad spissformulerer kritikken i sitatet over, men jeg stusser litt over at avisen har fått med seg sikkerhetseksperter på dette utsagnet. Det er helt i tråd med teorien om systemulykker (eller normal accident theory) at en liten tue kan velte særdeles store lass. Løfter om at dette aldri skal skje igjen er vanligvis ensbetydende med å love litt for mye.

Var en feil som denne helt usannsynlig og uventet? Dessverre er det nokså lett å svare på dette spørsmålet. GSM-R er i prinsippet et mobilnett bygget med teknologi som er noenlunde lik den som brukes i de offentlige GSM-nettene. GSM-R har mer avansert funksjonalitet, og dermed kan vi anta at systemet er litt mer komplekst. Uansett, i løpet av de årene det norske GSM-R-nettet har vært i drift har det vært landsdekkende feil i et av de offentlige mobilnettene mer enn en gang. Dette bør tilsi at landsdekkende feil ikke er helt usannsynlige, og side slike feil har forekommet i Norge er det vanskelig å argumentere for at dette er en utenkelig situasjon.

Om noen har lyst til å utdanne seg, eller etterutdanne seg, på dette fagfeltet er det gode muligheter til å lære mer både på NTNU og ved Universitetet i Stavanger.

Nettbriller

Bloggen Marias Metode har skrevet ned noen netterkjennelser på strømpelesten. Det er en god idé å reflektere litt over hvilke forventninger vi har og hvilke bilder vi danner oss av alle de forskjellige mennesker vi møter på nettet. 5. juli 1993 trykket The New Yorker en tegning med bildeteksten On the Internet,nobody knows you're a dog. Dette ble et ordspråk som illustrerte mange spørsmål om identitet på Internettet. Og har du startet en diskusjon om identitet følger temaet relasjoner helt naturlig. Identitet og relasjoner er sentrale begrep for å definere sosiale medier.

I årenes løp har jeg hatt flere omganger med å studere forskjellige former for nettsamfunn i forbindelse med arbeidet mitt, og jeg deltatt i noen nettsamfunn bare for å dyrke en hobby eller interesse. Nettet byr på alt fra akademiske studiegrupper til interessegrupper for dem som eier en spesiell type båt, bil, sykkel eller hva nå enn vi fyller livene våre med.

Den mest interessante egenskapen alle disse nettsamfunnene har er at det første vi møter hverandre med er ord og idéer. Kjønn, hvordan du ser ut, kler deg og beveger deg kommer i andre rekke eller kanskje enda lenger i bakgrunnen. Enkelte nettsamfunn har en svært visuell form, men da formidler deltagerne gjerne hvordan de ønsker å framstå. Jeg har opplevd at en aktiv og tilsynelatende oppegående deltager i et nettsamfunn har vist seg å være sengeliggende pleiepasient i virkeligheten. Det var en sterk opplevelse, men viste hvor inkluderende nettsamfunn kunne fungere.

Min erfaring er at den sosiale isen som blir brutt mellom deltagerne på et nettsamfunn i mange tilfeller gir et positivt bidrag når to eller flere møtes i det virkelige liv. Det betyr ikke at alle blir venner og alt er fryd og gammen, men det gir oss en alternativ måte å bygge det sosiale nettverk som er viktig for de fleste av oss.

Sosiale medier har vist seg å være mest effektive når nettverkene våre omfatter mennesker vi også har vanlig kontakt med i det virkelige liv. Ikke alle behøver å møtt hverandre personlig, men som venner av venner, eller bekjente av bekjente er det ofte noen du kjenner som kan gå god for noen du ikke har møtt. Nettsamfunn hvor alle kjenner hverandre kun ved elektronisk kontakt kan derimot være litt skremmende eller gi usikkerhet. Om ingen vet at du er en hund, så vet du heller ikke om en av de andre er en ulv.

Likevel, det er de positive egenskapene ved nettsamfunn som dominerer i sosiale medier.

Den internasjonale kvinnedagen

Den internasjonale kvinnedagen er 100 år i dag, og idéen om en kvinnedager er litt eldre. Det betyr at den er et begrep, om enn med noe varierende innhold, for noe sånt som fire generasjoner. For noen er den en kampdag, for andre en god dag å oppsummere status for likestilling og like rettigheter mellom to kjønn. Det er en god anledning til å diskutere likestilling og kjønnsroller.

Jeg tilhører den siste gruppen. Det er mulig at det er fordi jeg er mann, men jeg velger å tro at det er fordi jeg er vokst opp i et miljø hvor likestilling er en selvfølge. Da en av mine oldefedre døde overtok oldemor ledelsen av hans virksomheter samtidig som hun sørget for at barna hennes fikk høyere utdanning. På en eller annen måte fant hun tid til å drive med politikk også. En av mine bestemødre var laget av samme materialet, og da er det vel ikke noen overraskelse at min mor har høyere utdanning, har jobbet i lederstilling og har vært aktiv som politiker.

De som kjenner meg vet at jeg er over gjennomsnittet glad i båtliv. Mye skyldes en båtglad far, men det var mor som lærte oss barna å lese kart og bruke kompass, både i fjellet og på sjøen, som holdt oss i aktivitet med navigasjon og sjøveisregler på lengre båtturer i en ganske liten båt, og som lærte oss grunnleggende meteorologi. Flaks for oss, men egentlig skulle det ikke mer til enn en mor som hadde vært med i speider'n.

En rask opptelling i flokken av kusiner, fettere og søsken viser at det er ganske jevn fordeling mellom kjønnene både når det gjelder utdanning, og hvem som har prøvd seg som gründere eller i lederjobb. Det burde tilsi at teorien fra tidligere generasjoner sånn noenlunde har latt seg omsette i praksis også i min generasjon. Vi fikk i det minste starte livet med et brukbart sett med holdninger og romslig frihet til å utvikle disse videre. Det er opp til oss selv å definere gode roller og skape god balanse i vår private sfære, og det avhenger av interesser, evner og politisk engasjement og farge om den enkelte av oss har noe å bidra med når det gjelder å endre samfunnet og verden for øvrig.

Det er i hovedsak holdninger som må endres, men holdninger er ikke det letteste å endre. En ting er å endre sine egne, men å endre andres holdninger krever både gode overtalelsesevner i konkurranse med andre som vil påvirke verden rundt seg i tillegg til at en tydelig viser at man lever som man prediker. De holdninger som gjelder kjønnsroller i hjemmet er nok de som er vanskeligst for utenforstående endre, og det samme gjelder de holdninger som kan knyttes til vold i hjemmet. Her ligger en av de største utfordringene til å skape et likestilt samfunn.

For tiden viser NRK serien Hjernevask som i det minste skaper mye debatt. Om debatten er god eller mest støy har jeg ikke tenkt å mene noe om her, men det er interessant å se om programskaperne har etterlatt seg noen spor av fordommer i dette programmet. Det mener jeg de har. Når de sier «ingeniør» er det i en betydning av ordet som er gammelmodig. I dag er bredden av arbeid en kan gjøre som ingeniør langt større enn for en generasjon siden. Mange arbeidsplasser har et såpass tverrfaglig og fleksibelt miljø at det antagelig er bedre å si teknolog enn ingeniør. Andre ganger er ingeniørtitlene beskyttet og arbeidet svært spesialisert, som f.eks. bioingeniør. Når Hjernevask tar turen innom en helseinstitusjon og kun besøker lunsjrommet på en sengepost har programmet på seg skylapper.

Det er en stor utfordring å gi lærere, studie- og yrkesveiledere, og for den saks skyld foreldre bedre informasjon om utdanning og yrker i dag. 20 år gammel kunnskap er gjerne gått ut på dato. Og, det er fortsatt viktig å lete opp myter og stereotyper som har med kjønnsroller å gjøre. En utfordring på årets kvinnedag kan være å gå løs på Wikipedia for å lete opp og endre bildebruk og teksteksempler som reflekterer et utdatert syn på kjønnsroller.

Uansett, gratulerer med hundreårsdagen.