digme: blogg

Bakvendtavis

Blogrunner har laget en veldig interessant kommentarutgave av avisen The New York Times. Hver artikkel i avisen er knyttet sammen med det bloggere har skrevet om artikkelen, og bare blogrunner får strammet opp brukergrensesnittet og fjernet er del skjemmende og til tider plagsomme feil så er dette et spennende format. Du kan også se avisen med nye øyne gjennom emneoversikten og forfatteroversikten. Med forfatteroversikten kan du for eksempel finne ut hvilken av avisens skribenter som får flest kommentarer fra bloggere.

Denne idéen kan med fordel utvikles videre.

Oppdatert 2005.04.05: Steve Rubel har også omtalt kommentarutgaven av NYT.

(via New Media Hack)

Ros og ris

Jeg kan ikke si annet enn at jeg har stor sans for hvordan Dagbladet bruker lenker til andre nett­steder i artikkel­teksten. Det som er mest plag­somt med Dagbladet nå er at designerne de har brukt tror alle har så brede skjermer. Deretter er det slit­somt at selv om jeg klikker med ned i en enkelt artikkel så har Dagbladet så mye annet de vil vise fram og så mange lenker de vil ha meg til å klikke på. Det gjør at det nesten er en trøst at sidene er designet med fast bredde slik at jeg kan fjerne mye av støyen ved å gjøre nettl­eser­vinduet smalere.

Saken Dagbladet omtaler i artikkelen jeg har brukt om eksempel er forresten ganske trist. Selv om alle skoler og universiteter, og hver eneste av de ansatte på disse stedene holder seg på matta så er det ikke særlig lurt at et system inne­holder slike fristelser.

Pamp mot podcasting

Det var selvsagt ikke til å unngå. Sæmund Fiskvik, leder for IFPI Norge, har uttalt seg til digi.no om podcasting og han sier: «Dette er en soleklar ulovlig aktivitet.»

Fiskvik, som tidligere har gått kraftig ut i mediene for å sette likhets­tegn mellom ordene privat og pirat har dermed funnet et nytt p-ord. Problemet er at han ikke ser ut til å ha satt seg særlig inn i hva han uttaler seg om. I digi.no blir begrepet podcasting beskrevet på følgende måte.

Dersom man laster opp et eksisterende radio­program, vil det være en krenkelse mot kring­kastings­hendinger i åndsverks­loven, mener Fiskevik. [sic]

Sitater og pirater

Nylig rapporterte digi.no om nye overraskende tall som viser at også opp­tak av fjern­syn utgjør en populær del av materialet i fil­delings­nett­verk. Tallene kan være så nye de vil, men over­raskelsen er ikke stor. Fjernsyn er populært, og det tar mindre tid å laste ned en episode av en fjern­syns­serie enn en hel spille­film.

Med digital kringkasting kommer DRM og kopi­beskyttelse. For meg er det et mye mer interessant spørs­mål hva som vil skje med dagens muligheter til å ta opp fjernsyns­programmer for å se det jeg ønsker å se på et senere tids­punkt, for å kunne se et segment flere ganger og jeg har lyst eller behov for det, og for å kunne arkivere viktig materiale.

Et annet viktig spørsmål er hvilken mulighet jeg har til å kunne «sitere» fra et fjernsyns­program dersom jeg ønsker å kommentere det. Det som kan gjøres av de tradisjonelle mediene bør også være mulig å gjøre for meg.

Tekst og utseende

Nina Furu mener at «utseende er viktigere enn tekst» på verdensveven. Grunnlaget for denne påstanden er en statistikk som forteller at halv­parten av besøk varer mindre enn fem sekunder. Jeg er litt skeptisk til denne analysen.

For det første er fem sekunder så kort tid at mange sider bruker lengre tid på å lastes ned. Dermed er ikke tallet menings­fullt før vi vet om målingen starter i det brukeren starter å laste ned siden eller om målingen starter først når siden er ferdig lastet.

Gravende grasrotjournalister

Daily Kos organiserer en dugnad hvor flere bloggere samarbeider i et forsøk på å grave opp fakta i historien hvor Valerie Plame ble avslørt som CIA-agent. Det er et spennende prosjekt, og det er interessant å følge arbeidet etter skritt for skritt en noe som kanskje kan kalles en åpen redaksjon.

Oppdatert med ny lenke (2005.02.01).

(via Dan Gillmore)

Politisk gangsyn

Noen aviser ser jeg sjelden mer enn forsiden på, men nå og da blir jeg litt for nysgjerring på prioriteringen av stoffet. Jeg har dermed fått med meg at en av sakene VG følger opp over flere dager er frisyren til Kristin Halvorsen. En ting er at dette skal være politisk journalistikk i 2005, men måten saken starter på er også litt spesiell.

VG var nær ved å begå en graverende forveksling i Stortinget i går. Vi skulle snakke med Kristin Halvorsen, som da vi kom nær nok, viste seg å være Siv Jensen.

Jeg lurer på om ikke dette påfallende dårlige politiske gangsynet fra VGs journalist kan avspeile et behov for å oppsøke en optiker. Om den politiske journalistikken blir bedre kan det selvsagt settes et spørsmålstegn ved, men vi slipper kanskje at flere enn politikernes egne frisører stusser på politikernes hår.

Pressefrihet og ytringsfrihet

Både New York Times, Dan Gillmor og Mike Masnick har kommentert at New Yorks tunnel­bane­selskap som et ledd i kampen mot terror vil forby all foto­grafering. For­budet gjelder ikke for journalister med presse­kort og andre som på for­hånd har fått tillatelse.

"Nobody is looking to violate anybody's civil rights or deny anybody's constitutional rights," Mr. Kelly said. "But when you check with law enforcement agencies, they have uncovered photographs of subway and rail systems from various terrorist organizations. And I don't believe they were going into somebody's scrapbook."

Lite vett, mye nett

Arve Bersvendsen kommenterer romjulens nyhet om verdens yngste video­blogger, Dylan Verdi på 11 år. Video­blogger? Vel, det ser ut til at det holder å legge ut ett enkelt personlig video­klipp i en vanlig blogg, så er du video­blogger. Nå vel, hun har laget et par klipp til og kommer nok til å lage flere. Det endrer ikke det faktum at hun fikk utrolig mye opp­merk­somhet etter det første video­klippet.

Arve avslutter med noen gode spørsmål om nettvett:

Har faren i dette tilfellet overhodet tenkt over konsekvensene av dette? Og hva er egentlig konsekvensene?

Brukerorientering

Mitt innlegg om et påstått journalistisk behov for å presentere saker i skjermens fulle bredde ledet til en kommentar om brukere som aldri endrer størrelsen på nett­leser­vinduet. Det naturlige spørs­målet til dette er om brukerne ikke vil, gidder eller kan endre på vinduets størrelse. Kanskje en med­virkende årsak er at så mange nett­steder er designet for å ta seg best ut i største vindus­størrelse?

Når Apple forsøker å lære brukere hvor­dan man kan flytte en data­maskin så er det kan­skje mulig å lære brukere flest å endre størrelsen på nett­leser­vinduet?