digme: blogg

Nettbriller

Bloggen Marias Metode har skrevet ned noen netterkjennelser på strømpelesten. Det er en god idé å reflektere litt over hvilke forventninger vi har og hvilke bilder vi danner oss av alle de forskjellige mennesker vi møter på nettet. 5. juli 1993 trykket The New Yorker en tegning med bildeteksten On the Internet,nobody knows you're a dog. Dette ble et ordspråk som illustrerte mange spørsmål om identitet på Internettet. Og har du startet en diskusjon om identitet følger temaet relasjoner helt naturlig. Identitet og relasjoner er sentrale begrep for å definere sosiale medier.

I årenes løp har jeg hatt flere omganger med å studere forskjellige former for nettsamfunn i forbindelse med arbeidet mitt, og jeg deltatt i noen nettsamfunn bare for å dyrke en hobby eller interesse. Nettet byr på alt fra akademiske studiegrupper til interessegrupper for dem som eier en spesiell type båt, bil, sykkel eller hva nå enn vi fyller livene våre med.

Den mest interessante egenskapen alle disse nettsamfunnene har er at det første vi møter hverandre med er ord og idéer. Kjønn, hvordan du ser ut, kler deg og beveger deg kommer i andre rekke eller kanskje enda lenger i bakgrunnen. Enkelte nettsamfunn har en svært visuell form, men da formidler deltagerne gjerne hvordan de ønsker å framstå. Jeg har opplevd at en aktiv og tilsynelatende oppegående deltager i et nettsamfunn har vist seg å være sengeliggende pleiepasient i virkeligheten. Det var en sterk opplevelse, men viste hvor inkluderende nettsamfunn kunne fungere.

Min erfaring er at den sosiale isen som blir brutt mellom deltagerne på et nettsamfunn i mange tilfeller gir et positivt bidrag når to eller flere møtes i det virkelige liv. Det betyr ikke at alle blir venner og alt er fryd og gammen, men det gir oss en alternativ måte å bygge det sosiale nettverk som er viktig for de fleste av oss.

Sosiale medier har vist seg å være mest effektive når nettverkene våre omfatter mennesker vi også har vanlig kontakt med i det virkelige liv. Ikke alle behøver å møtt hverandre personlig, men som venner av venner, eller bekjente av bekjente er det ofte noen du kjenner som kan gå god for noen du ikke har møtt. Nettsamfunn hvor alle kjenner hverandre kun ved elektronisk kontakt kan derimot være litt skremmende eller gi usikkerhet. Om ingen vet at du er en hund, så vet du heller ikke om en av de andre er en ulv.

Likevel, det er de positive egenskapene ved nettsamfunn som dominerer i sosiale medier.

Magisk jubileum

For 40 år siden fikk jeg en opplevelse som har satt dype spor. Jeg fikk være med på Klingenberg kino i Oslo for å se det tsjekkiske ensemblet Laterna Magika på sitt eneste norgesbesøk. Forestillingen var en utvidet versjon av det som ble ble vist på verdensutstillingen Expo 67 i Montreal. Det var et nyskapende uttrykk og scenekunst av høy klasse. Og det var genialt på en så enkel måte at både voksne og barn var trollbundet. Og for min del: teater ble ikke helt det samme etter dette.

Opplevelsen medførte at jeg flere ganger har dratt til Praha for å se en og annen forestilling på Laterna Magika. I sommer hvor jeg så den relativt nye forestillingen Rendez-vous, som er en danseforestilling. Å skape en ny oppsetning på Laterna Magika er såpass kostbart at det er ikke hvert år det settes opp noe nytt. Den eldste forestillingen som fremdeles går er Kouzelný Cirkus som hadde premiere i 1977. Skal du se en enkelt forestilling på Laterna Magika for å finne ut hva denne unike formen for teater har vært og fremdeles er så bør du se den sistnevnte.

Laterna Magika har 50-års jubileum i år, og er du heldig kan du se jubileumsforestillingen som er en kavalkade med utdrag fra forestillinger helt tilbake til starten i 1958, året før Laterna Magika ble etablert. Teateret har en interessant historie ettersom forestillingene var et svært viktig produkt for eksport fra det kommunistiske Tsjekkoslovakia. I sine glansdager var det tre turneensembler i tillegg til det faste ensemblet i Praha. Teateret ga overskudd og valutainntekter som kunne sammenlignes med de større industribedriftene i landet.

Fordi forestillingene i hovedsak var eksportvare så har de en form som ikke krever at publikum kan et ord tsjekkisk. Laterna Magika er en del av det tsjekkiske nasjonalteateret og forestillingene holder en høy kvalitet. Det er som regel ikke vanskelig å skaffe billetter, og det er heller ikke så dyrt. Et besøk anbefales.

Laterna Magika må ikke forveksles med det som kalles Black Light Theatre som det er mange av i Praha, og som ofte er rene turistfeller. Noen av disse er også verd et besøk for teaterinteresserte, men det krever litt kunnskap for å velge riktig teater og en god forestilling. For eksempel har forestillingen Aspects of Alice (med referanse til Alice in Wonderland) såpass mye naken hud at det kanskje ikke er en forestilling du vil ha med barn. Den lille prinsen er derimot en hjerteknuser av en forestilling. Men som sagt, sort teater må ikke forveksles med Laterna Magika (og det er ennå en stund til det første sorte teateret i Praha kan feire 50 år).

Playing For Change

(En slags reklamepause med mening. En plate det er verd å få med seg.)

Playing For Change | "War/No More Trouble" — Song Around The World
from Concord Music Group on Vimeo.

playingforchange.com — performed by musicians around the world adding their part to the song as it traveled the globe.

(Et annet flott spor fra samme plate er Ben. E. King-låte Stand by me)

Påskevignetten fyller førti — minst

Sonja spør etter påskesanger, og hvilken musikk gir vel mer norsk påskestemning enn musikken som i årevis har fulgt fjellvettregler og Severin Suveren. Originalversjonen er kanskje ikke så kjent som arrangementet vi har blitt flasket opp med av NRK, men låta heter Daydream og ble utgitt på plate i 1969 av det belgiske bandet Wallace Collection. For ordens skyld, innspillingen er fra 1968 og låta er skrevet av Raymond Vincent, Sylvain Vanholme og David MacKay (og disse tre har vel lånt en og annen strofe fra Tchaikovsky). Versjonen NRK har brukt, helt siden påsken 1969, er Frank Pourcel et son grand orchestre.

Videoen to Wallace Collection fra 1969 sier sitt om hvordan verden så ut på den tiden.

Kunnskap

Iskwew har utfordret meg til å beskrive kunnskap med et bilde. Jeg svarer med et bilde av et kjøleskap… og litt til. Jeg har en mistanke om at jeg vil bli avkrevd en nærmere forklaring, så den følger under.

Kunnskap er ikke bare informasjon, det er også forståelse og evnen til å bruke kunnskapen i en bestemt hensikt, og det er noe vi kan dele med hverandre.

Bildet er åpningen på en danseforestilling: En sang til Martin. Koreografen og danseren Per Roar laget denne forestillingen om sin venn Martin.

Jeg tenker jeg forsøker å oppfordre Rockette, Tiqui og Tvilsom Tvisynt til å bidra med et bilde hver.

Palins piano

Selv om jeg fremdeles holder en knapp på kunstverket will.i.am fikk ut av talen til Obama, så er må jeg innrømme at det følgende var en uventet iørefallende tonesetting av Katie Courics intervju med Sarah Palin.

(Tonefølge: Henry Hey

Og, når Palin om en stund er ute av mediebildet og kanskje glemt har jeg fremdeles en plate av Henry Hey i samlingen.

Sarah Palin som feministikon?

En amerikansk valgkamp kan være både lærerik og underholdende, men enkelte ganger blir det bare nokså spesielt. Det er en småfrekk finte når slagordet «Change is coming» brukes som svar på motstanderens «Change we can believe in». Det som kan skape mer diskusjon er når det republikanske partiets visepresidentkandidat Sarah Palins hode er manipulert inn i We Can Do It, en amerikansk propagandaplakat fra andre verdenskrig som til en viss grad (og muligens noe misforstått) har blitt et slags feministikon.

For øvrig har de ivrige plakatsmedene beholdt signaturen til han som laget den originale plakaten: J. Howard Miller.

Plakaten har forøvrig blitt omtalt som Rosie the Riveter, noe som er en sammenblanding av bilder med samme tema. Rosie the Riveter er et maleri av Norman Rockwell som ble laget som forsideillustrasjon for en lørdagsavis.

Jeg overlater gjerne til dem som kan mer om feminisme enn det jeg kan å diskutere Rosie og Geraldine som feministikoner, men i virkelighetens USA forsvant de aller fleste ut fra jobbene i industrien med en gang krigen var slutt. Det er uansett litt for fristende å fundere litt på om dette kan gi et hint om Sarah Palins rolle som visepresident dersom MCain og Palin skulle vinne årets valg.

En annen liten detalj er at den originale modellen for plakaten Palin er manipulert inn i, Geraldine_Doyle, bare arbeidet en uke på fabrikken hvor en pressefotograf tok bildet som J. Howard Miller brukte som modell for plakaten sin. (Det er likevel litt mer autentisk enn Mary Doyle som satt modell for Rockwells Rosie the Riveter. Hennes egentlige arbeidsplass var telefonselskapets sentralbord.)

Drømmeforelesningen

Som regel foretrekker jeg å lese framfor å høre på foredrag, men i dette tilfellet velger jeg begge deler. Denne uken kom The Last Lecture som bok. For dem som ikke har fått med seg foredraget ennå så er det verd å bruke fem kvarter på videoen med Randy Pausch.

Verden trenger flere slike mennesker, ikke færre.

Dominokoden

Påsken er ikke bare solkrem, krim og kram snø. Av en eller annen grunn er butikkene fulle av egg, og jeg blir minnet på en tv-serie som var en av favorittene mine: The Great Egg Race. Der glade nordmenn arrangerer potetløp griper briter til egg.

I den britiske tv-serien utfordret professor Heinz Wolff tre konkurrerende lag som skulle lage maskiner av ting man kunne finne i de fleste hjem. Klesklyper, strikkepinner, hyssing, strikk, trådsneller, assorterte deler fra barnas leketøy og hva det nå enn var. I de tidlige programmene skulle maskinene frakte et egg gjennom en hinderløype, senere ble det litt av hvert. Det var god underholdning, og løsningene var nå og da som hentet ut fra illustrasjonene til Heath Robinson eller Rube Goldberg. Det var humor og kreativitet, og i prinsippet kunne alle som hadde lyst forsøke å kopiere maskinene eller bygge sine egne løsninger.

På nettjakt etter maskiner og morsomme påfunn fant jeg noen klipp fra japansk barne-tv, serien PythagoraSwitch (Pitagora Suitchi). Her er dominoeffekten det sentrale, men humor og overraskelser må til. Skulle det bli dårlig vær denne påsken er det bare å finne fram ting og tang fra skuffer og skap. Dette er kreativ lek.

Utgått på dato

Sjefsredaktør i Det Nye, Hanne Aardal, sier til Aftenposten at kvinnedagen er utgått på dato. Hun forteller oss at dagens unge kvinner gidder ikke å gå i demonstrasjonstog med pupper i fri dressur og struttende armhuler, og foreslår å flytte markeringen dit jenter befinner seg — og peker spesielt på nettet og nevner Facebook.