digme: blogg

Underlige nettbutikker

Jeg er nokså ivrig bruker av nettbutikkene til Amazon, og kjøper bøker, musikk og en og annen DVD. Hovedsakelig bruker jeg filialen i UK, men ettersom Amazon deler kundeopplysningene mellom alle filialer bortsett fra den japanske er det like enkelt å bestille fra USA, Frankrike eller Tyskland. Ulempen er at jeg ofte må inn å sjekke flere filialer, for priser og utvalg varierer.

I går var jeg på jakt etter plata Low Blow med Victor Bailey. Prisene på amazon.co.uk lå mellom 50 og 100 GBP, og det var i dyreste laget, men på amazon.com var prisen ca 35 US$. Fremdeles dyrt, men ikke uakseptabelt. For sikkerhets skyld sjekket jeg amazon.de, og der lå samme plata med pris 15€. Da nærmer vi oss normale priser for en CD, men det det virker litt underlig at jeg må sjekke så mange filialer.

Årsaken ser ut til å være at Amazon-filialene i de forskjellige land har knyttet til seg forskjellige leverandører som bruker nettbutikken til Amazon som salgskanal. Dermed kan prisforskjellene bli dramatiske. Største jeg har opplevd til nå er var en fransk lydbok som var til salgs for 400€ på amazon.fr, men som heldigvis lå på amazon.co.uk til 18 GBP.

Så er dere advart og opplyst.

Gamle studenter, nye tider

Fungerende debattansvarlig i Dagens Næringsliv, Anna Werenskjold, har gjort en god innsats for å starte en lang debatt med innlegget om gamlisstudentene hvor hun beskriver en situasjon hvor eldre studenter får studieplasser som også yngre mennesker har søkt om å få. I følge Werenskjold har norske universiteter de eldste studentene i Europa og kan fortelle at disse gamle studentene finner en typisk innen humanistiske fag: kunsthistorie og idéhistorie.

Werenskjold har fått tilsvar bl.a. fra forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland: Ny kunnskap bare til unge? Hun viser til at den offisielle statistikken fortellen noe helt annet om Norge i forhold til andre land, og ikke minst at bare en av ti studenter over 30 studerer humanistiske fag. Det er et godt stykke unna det en vanligvis vil betegne som typisk.

Jeg tror vi bør forvente enda flere eldre studenter. Ikke fordi de velger å bli studenter av de grunner Werenskjold lister opp i sitt innlegg, men fordi utviklingen på mange fagområder går såpass raskt at utdanning blir raskere foreldet. De fleste har kanskje 40-45 år i arbeidslivet foran seg når de er ferdige med en høyere utdanning. Det var nok greiere for 50-60 år siden enn det er for dagens nyutdannede. For noen vil fagene forandre seg i betydelig grad. For andre vil arbeidsmarkedets behov forandre seg, og en kan ende opp i en yrkesgruppe som blir så godt som borte. For å følge med i svingene er det nødvendig å vedlikeholde kunnskapene. For noen betyr dette jevnlig påfyll med kortere kurs. For andre kan det være mest hensiktsmessig å ta noen fag på et universitet. Og noen kan like gjerne friske opp utdanningen med en mastergrad.

Ønsker du å gå over fra f.eks. tekniske til administrative stillinger i løpet av karrieren kan det være aktuelt å ta en grad i administrative fag. Kanskje burde det være en målsetning at enda flere enn i dag tar en mastergrad, eventuelt en mastergrad nummer to, etter ca 20 år i arbeidslivet.

Dette er også relevant i forhold til en annen sak i Dagens Næringsliv: professor i samfunnsøkonomi, Torberg Falch, vil ha avgift på studieplasser. Han mener at statens subsidiering av studenter er for høy, og har antagelig regnet ut at det lønner seg å studere. Dessverre har han nok basert seg på at denne universitetsutdanningen også i fremtiden er grunnlaget for 40-45 år i arbeidslivet, og tar ikke med at det skal betydelig påfyll til for å vedlikeholde en høyere utdanning gjennom yrkeslivet. Noen er heldige og får en arbeidsgiver som betaler hele etterutdanningsgildet. Andre må betale det meste selv.

For å opprettholde høy kompetanse i arbeidslivet og en tilfredsstillende grad av lik rett til utdanning bør Norge stimulere til mer etterutdanning og legge bedre til rette for å ta en universitetsgrad sånn omtrent midtveis i arbeidslivsløpet. Det er ikke slik at alle skal ta slike grader, men alle bør stimuleres til å fortsette å bygge opp kompetanse selv om de har en jobb og en arbeidsplass som de trives med. Det er en god forsikring for å være i stand til å møte endringer.

Selvdrap: statistikk og kritikk

I denne helgas utgave av Dagens Næringsliv kunne debattsidene by på en kommentar skrevet av professor i økonomi, Atle G. Guttormsen, med overskriften: Selvmordsrate der og her. Saken det dreier seg om er den siste tids selvdrap ved en fabrikk i den kinesiske byen Shenzhen. Fabrikken eies av selskapet Foxconn, som totalt har 800.000 ansatte i Kina. Professor Guttormsen reagerte på en artikkel i DN torsdag 27. mai om denne saken.

DN skriver om det niende selvmordet i år på en fabrikk med 420.000 ansatte. For dem som følger med: det var på tirsdag. Selvmord nummer ti fulgte kort tid etter. En annen opplysning det kan settes et lite spørsmålstegn ved er antall ansatte. DN, Reuters og flere andre skriver at det er 420.000 ansatte. Financial Times og flere med dem skriver at det er 300.000 ansatte. Mer om det senere. Først var det prosessorens kommentar.

Professor Guttormsen spør om ni personer er mange, og sammenligner med den norske selvdrapsraten som er 11,4 selvdrap per 100.000 personer. Med en grov forenkling regner Guttormsen seg fram til at selvdrapsraten for fabrikken er litt over fire per 100.000. (Uten forenklingen er raten litt over fem, men det får så være.) Guttormsens poeng er at selvdrapsraten i Norge er dobbelt så høy som ved fabrikken til Foxconn, og han avslutter med å spørre om DN vil skrive en dobbeltside om det bekymringsfulle arbeidsmiljøet i as Norge.

Jeg er enig at en artikkel om selvdrap i Norge hadde vært interessant. Det er mer enn dobbelt så mange som tar sitt eget liv enn det er trafikkdrepte i Norge. Jeg velger likevel å starte med å påpeke noen svakheter i økonomiprofessorens argumentasjon. For ordens skyld, han er ikke alene om sine påstander. Tom Foremski som blogger for ZDnet bruker omtrent samme argumentasjon når han skriver at å arbeide for Foxconn reduserer risikoen for selvmord.

Guttormsen bruker selvdrapsraten for Norge i sin sammenligning. Landsgjennomsnittet er ikke så veldig mye høyere i Kina enn Norge. Den store forskjellen ligger i hvordan tallene er fordelt i aldersgrupper. I Kina er det langt flere eldre mennesker som tar sitt eget liv enn i Norge. Statistikkene for Norge og Kina er gjengitt lenger ned i dette innlegget. Når det gjelder selvdrapene ved fabrikken i Kina er de jeg har sett noen alder på i området 18-24 år. (En nettavis skriver at den eldste er 28 år.) En annen ting er at Kina er et så stort og folkerikt land at de har flere selvdrapssstatistikker, bl.a. en egen statistikk for byer. For Norge er selvdrapsraten for mennesker i aldersgruppen 15-24 år 14,8 per 100.000. I kinesiske byer er selvdrapsraten i aldersgruppen 15-24 år 3,5 per 100.000. I denne aldersgruppen er selvdrapsraten over fire ganger høyere i Norge sammenlignet med kinesiske byer.

Og, er du en kineser i aldersgruppen 15-24 år og får arbeid i den nevnte fabrikken til Foxconn så dobles risikoen for selvdrap, sånn omtrent.

Det er nok en god idé å ta en titt på lett tilgjengelig statistikk før en mener for mye om en sak som denne.

Det er mer som skurrer med statistikken. Spørsmål jeg ikke har tallunderlag for å besvare er hvordan selvdrapsraten fordeler seg på forskjellige grupper i befolkningen. Er den for eksempel høyere for arbeidsløse enn for dem med arbeid? Er selvdrapsraten høyere for de som arbeider i fabrikken som omtales i denne saken enn for andre som arbeider for Foxconn i Kina? Er selvdrapsraten på fabrikken stigende, synkende eller stabil? Journalister burde ha mer enn nok av interessante spørsmål å stille.

En annen side ved denne saken er på hvilken måte arbeiderne har tatt sitt eget liv. Ni av ti har hoppet i døden. Det er et høyt tall for denne måten å ta sitt eget liv på, selv om statistikken for Hong Kong viser at to av tre i aldersgruppen 15-24 faktisk velger å ende sitt liv på denne måten. (For USA er tallet to av 100.)

Noe som er verd å merke seg er at fabrikken til Foxconn er et lukket samfunn. Om det er 300.000 eller 420.000 som arbeider der er usikkert. En av grunnene til usikkerheten kan være at arbeiderne bytter jobb i et høyt tempo. En avis skriver fem prosent per måned, og en nettavis i Singapore skriver at det har sluttet 50.000 per måned de siste tre månedene, Arbeiderne bor på fabrikkområdet, som også har butikker, spisesteder, velferdssentre og en politistasjon. Boforholdene er svært enkle, det dreier seg om felles soverom med køyesenger. Fritiden er svært begrenset. En fridag i uken er en rettighet en får først etter å ha vært ansatt en viss periode.

Når norske aviser skriver at Foxconn vil bekjempe selvdrap med lønnsøkning. Det kan virke som et godt og velment initiativ fra en arbeidsgiver, men det ser ikke ut til at vestlige medier har fått med seg at kunngjøringen kom like etter at lokale myndigheter kunngjorde at minstelønnen i byen skal økes med virkning fra første juli. Minstelønnen i fabrikken til Foxconn har til nå vært identisk med minstelønnen fastsatt av myndighetene.

En siste vinkling, og den egentlige grunnen til at jeg har surfet meg gjennom hva et noen titalls nettaviser har skrevet om saken, er hvordan en bedrift skal forholde seg til en situasjon som denne. Er det en mediekrise, hvor mediene skriver om forhold som slett ikke er nye eller unormale, eller er det et reelt problem? For en bedrift er det nok all grunn til å forholde seg aktivt til selvdrap blant ansatte, og særlig selvmord på arbeidplassen, uansett hvor mye lavere selvdrapsraten for bedriftens ansatte er sammenlignet med landsgjennomsnittet. Og, denne typen saker er ikke noe som bare forekommer i Asia. For åtte måneder siden var France Telecom i mediebildet med en lignende sak.

Følgende illustrasjoner er hentet fra nettstedet til verdens helseorganisasjon WHO.

For kinesiske byer er fordelingen av selvdrapsrater på aldersgrupper som følger:

Journalister til besvær

På onsdag 26. mai 2010 trykket Dagens Næringsliv er sak med tittelen «IQ til besvær» som målbærer et nokså spesielt budskap: Ledere med for høy IQ kan være dårlige nyheter for en virksomhet. Dette ser det ut til at journalisten, Eva Grinde, har fått ut av en artikkel i Tidsskrift for Norsk Psykologiforening. Det ser ikke ut til at journalisten har tatt seg bryet med å intervjue en fagperson for i det minste å sjekke om hun har forstått artikkelen. Resultatet er nedslående.

En typisk IQ-nøtt kan dreie seg om å avsløre innbyrdes, dynamisk logikk mellom trekanter og sirkler i ulike farger. Hva sier talent for den slags om for eksempel evnen til å lese det fremtidige markedet for Ipad raskere enn konkurrenten? Og kan testresultatet si noe om evnen til å velge og motivere de rette menneskene til å gjøre det som trengs?

IQ er ikke det samme som intelligens, men et indirekte mål på et sett kognitive evner vi kaller intelligens. (Et menneske har flere slags kognitive evner og talenter ikke måles med IQ og som vi heller ikke kaller intelligens. I tillegg kommer slike egenskaper som personlighetstrekk.) Å utføre disse testene og tolke resultatene er et spesialisert fag. Jeg tror jeg overlater til fagpersoner å forklare hva de forskjellige testene kan fortelle, men jeg tror det er ganske trygt å påstå at IQ ikke gir svar på alle spørsmål en kan ønske å stille ved en ansettelse.

Belbin fant til sin overraskelse ut at arbeidsgrupper der alle deltagerne var veldig intelligente, ofte gjorde det dårlig i oppgaveløsning. […] Bare grupper der alle hadde lav iq gjorde det dårligere enn genigruppen.

Jeg skal ikke henge meg for mye opp i påstandene her, men jeg har bare lyst til å påpeke at nå er det snakk om grupper, og hvordan man setter sammen de beste gruppene. Det første spørsmålet jeg har lyst til å stille da er om det er snakk om grupper bestående av bare ledere. Om dette ikke er tilfelle, så er vel ikke denne problemstillingen så relevant med hensyn til å velge gode lederemner? Og hvor sannsynlig er det at en får en gruppe som består av for mange veldig intelligente mennesker? (Det skjer, men statistisk utgjør veldig intelligente mennesker en liten del av befolkningen.) Uansett, skal en ansette en leder har det en viss betydning hvordan gruppen vedkommende skal lede er satt sammen. Egenskapene til dem som allerede er i gruppen har en viss betydning for hvem som bør ansettes som leder.

Journalisten er tilsynelatende skeptisk til evnetester og påstander om at slike tester kan brukes til å gjøre antagelser om fremtidige jobbprestasjoner. Sin motargumentasjon innleder hun på følgende måte:

Det finnes flust av anekdotiske bevis på det motsatte.

Jeg lurer litt på om journalisten har fått med seg hva et anekdotisk bevis er for noe, men jeg har og har ikke tenkt å kaste bort min eller andres tid på å kommentere anekdotene. Jeg avslutter heller med å be pent om at journalister tar seg tid til å snakke med en fagperson eller to når de skriver kommentarer om slike emner. Ellers kan det lett bli veldig galt, og det er ikke så bra.

(sist endret 2010.05.28)

Doble systemer, forenklede forklaringer

Driftsavbruddet i jernbanens mobilnett GSM-R mandag 29. mars har nok startet en del diskusjoner om begreper som sikkerhet, pålitelighet, robusthet og redundans. Digi.no forteller at tog-nødnettet har ingen redundans, men forteller i samme artikkel at den viktige serveren hvor feilen oppsto består av doble systemer. I Aftenposten kan vi lese at her skulle det normalt ha vært en reserveløsning, men den fungerte ikke. Teknisk ukeblad kan fortelle at systemet gjøres sikrere ved at Jernbaneverket dobbeltsikrer dobbeltsikringen. Dette kan virke forvirrende og vanskelig. Det er et eget fagområde som er såpass stort at du kan studere det både som teknolog og som samfunnsviter.

Wikipedia er i skrivende stund litt svak på begrepet redundans. For såpass store og komplekse system som GSM-R er det nødvendig å dele opp beskrivelsen i flere nivåer og redundans kan bygges inn på både komponentnivå og på delsystemnivå. Utsagn som "det er bygget redundans inn i systemet" sier egentlig ikke noe mer enn at noen har tenkt på denne typen sikkerhet, men ikke noe om hvilken grad av sikkerhet det er snakk om. Selv om det er bygget noe redundans inn i et system kan det ofte bygges mer redundans inn i systemet.

Systemet GSM-R er igjen et delsystem av det systemet som kan kalles jernbanenettet i Norge. Det er dette hvordan dette siste systemet er konstruert som kan fortelle oss noe om konsekvensene av et avbrudd i GSM-R.

Uansett, det norske GSM-R-nettet var bygget med redundans i noen deler av systemet. Nå forsøker man å gjøre det sikrere med mer redundans. Ulempen er at mer redundans gjerne fører til høyere kompleksitet, som i sin tur bidrar med nye måter systemet kan feile på.

At én skarve teknisk feil kan slå ut samtlige tog i landet er uvirkelig, surrealistisk og utålelig. Slik lyder dommen fra politikere, kunder og sikkerhetseksperter.

Tønsberg blad spissformulerer kritikken i sitatet over, men jeg stusser litt over at avisen har fått med seg sikkerhetseksperter på dette utsagnet. Det er helt i tråd med teorien om systemulykker (eller normal accident theory) at en liten tue kan velte særdeles store lass. Løfter om at dette aldri skal skje igjen er vanligvis ensbetydende med å love litt for mye.

Var en feil som denne helt usannsynlig og uventet? Dessverre er det nokså lett å svare på dette spørsmålet. GSM-R er i prinsippet et mobilnett bygget med teknologi som er noenlunde lik den som brukes i de offentlige GSM-nettene. GSM-R har mer avansert funksjonalitet, og dermed kan vi anta at systemet er litt mer komplekst. Uansett, i løpet av de årene det norske GSM-R-nettet har vært i drift har det vært landsdekkende feil i et av de offentlige mobilnettene mer enn en gang. Dette bør tilsi at landsdekkende feil ikke er helt usannsynlige, og side slike feil har forekommet i Norge er det vanskelig å argumentere for at dette er en utenkelig situasjon.

Om noen har lyst til å utdanne seg, eller etterutdanne seg, på dette fagfeltet er det gode muligheter til å lære mer både på NTNU og ved Universitetet i Stavanger.

Reisetips for arbeidslivet

E24 jobb tar opp et besynderlig spørsmål: Kan ansatte kreve å slippe å dele hotellrom når de er på tjenestereise? Begge jobbekspertene til E24 svarer nei, og på bloggen sin nevner SerendipidyCat utfordringen med tjenestereiser hvor oppholdet varer i flere uker.

Jeg er litt overrasket over at noen ledere lar dette spørsmålet komme opp på denne måten. Så langt i mitt eget arbeidsliv har spørsmålet kun kommet opp i de tilfeller det er mangel på hotellrom. For øvrig har jeg vært såpass heldig at jeg har hatt ledere som har forholdt seg til et budsjett. Så mye penger er det på reisebudsjettet for denne reisen: klarer dere å komme innenfor den rammen?

Problemstillingen kan oppstå på flere måter. Noen ganger har man et budsjett, og er det ikke penger nok så er det noen som ikke får reise. Andre ganger har en solgt et oppdrag og ikke budsjettert reiseutgiftene. Det er synd for den som har laget tilbud og forhandlet og solgt oppdraget. Å dele hotellrom fordi arbeidsgiveren har solgt jobben for billig er like upopulært som å bli bedt om å jobbe gratis overtid på samme grunnlag.

Har en arbeidsgiver kommet i en ordentlig økonomisk klemme er det selvsagt veldig bra om de ansatte får være med å foreslå hvordan virksomheten skal komme over kneika. Det blir en helt annen motisvasjon av å løfte sammen enn å etterleve andres nedskjæringsplaner og føle sparekniven på strupen. For min egen del foretrekker jeg å bo på et billigere hotell med lavere standard enn å dele rom på et dyrere hotell. Og, jeg forventer at ledere følger de samme sparetiltakene som alle andre.

Kunnskap trumfer alt?

Jeg har lest statsministerens nyttårstale, og selv om det er mye fornuftig som sies så er det en del utsagn som skurrer og enkelte steder hvor logikken brister. Jeg velger å starte med et forsøk på fyndord statsministeren har brukt tidligere også: kunnskap trumfer alt.

Det spørsmålet som dukker opp er: har taleskriveren brukt ordboka for å sjekke hva ordet trumfe betyr?

trumfe v1 spille ut en *trumf (1,2) t- sitt synspunkt igjennom tvinge igjennom sitt synspunkt tross fornuftige motforestillinger.

Allerede på det språklige planet har jeg problemer med utsagnet.

Kunnskap er kun et fundament, og det virkelig viktige spørsmålet er hvordan kunnskapen anvendes. Å tvinge gjennom synspunkter er etter min oppfatning ikke noen god måte å anvende kunnskap på. Det Stoltenberg egentlig gjør er å trekke fram et heller dårlig eksempel på at kunnskap er makt.

Kunnskap er heller ikke det samme som sannhet, og kunnskap er slett ingen garanti for at en er sannspådd når det gjelder framtiden. Likevel, uten kunnskap har vi særdeles dårlige kort på hånden for å skape konkurransedyktig og bærekraftig virksomhet.

Sykt fravær

I etterkant av statsbudsjettet har det blitt en del debatt om sykefravær og trygd, og den diskusjonen fortsetter nok en stund. Utgiftspostenes størrelse tatt i betrakting bør den så absolutt fortsette og gjerne med større tøkk enn i dag, men jeg er redd antall avsporinger og blindveier kan bli slitsomt.

Det er noe med måten dette temaet diskuteres på. Start en diskusjon og det tar ikke lang tid før noen argumenterer at økningen i sykefravær skyldes lavere arbeidsmoral. Den foreslåtte løsning blir gjerne at vi må ta oss sammen. Ikke uventet blir en del av oss litt provosert av å bli mistenkeliggjort når vi går til legen.

Statistikk er en viktig verktøy i samfunnsdebatten, men det er ganske vanskelig å bruke statistikk. Jørgen Skavlan skriver f.eks. i sin kronikk at vi går til fastlegen 4,7 ganger i året. Jeg vet ikke hvor han har dét tallet fra, og heller ikke om det er aritmetisk middel eller median han argumenterer med. Det jeg vet er at det er langt fra tallet på mine besøk hos fastlegen. Det er kun et tall, og ute av en veldefinert kontekst blir slike tall ofte tull.

En samfunnsøkonomisk beskrivelse kan gi en et oversiktsbilde, men det er ikke sikkert at økonomiske virkemidler alene er de beste for å løse et komplekst problem. Sykefravær og trygd kan lett deles i to: misbruk av de økonomiske støtteordningene, og utfordringene med å redusere et høyst reelt sykefravær og få flere trygdede tilbake i arbeid. Jeg kan ikke helt se at det skulle være noe poeng å finne én løsning for både misbruk og reelle helseproblemer.

I noen sammenhenger er det nødvendig å se på problemstillingen fra flere sider for å finne ut hva som faktisk er problemet, om det i det hele tatt er noe problem. Er høyere sykefravær uønsket, eller er det den naturlige konsekvensen av at vi har fått høyere yrkesdeltagelse, Ta for eksempel spørsmålet om årsaken til at sykefraværet for kvinner har steget kraftig de siste 20 årene. En faktor at det tross bedre likestiling er forskjell på hvilke jobber kvinner og menn har, og kvinner gjør fremdeles mer husarbeid enn menn, dessverre. En annen faktor som spiller inn kan bare forklares statistisk: flere kvinner deltar i yrkeslivet i dag enn for 20 år siden. Det burde være enkelt å illustrere grafisk:

En annen måte å si det på er at en viss økning i sykefraværet er den helt naturlige prisen vi må betale når flere kvinner skal delta i yrkeslivet. Av den grafiske framstillingen over er det lett å se at økningen er størst for kvinner i den alderen en får barn og har ansvar for barn. En måte å redusere dette fraværet på er kanskje ved at menn tar en større del av husarbeidet?

For det det reelle sykefraværet, og antagelig også en del av misbruket, så er det vel så viktig å få bedre kunnskap om hvilke tiltak og forutsetninger som reduserer sykefraværet på enkelte arbeidplasser i stedet for kun å bruke enkle økonomiske virkemidler som i verste fall kan slå negativt ut for enkelte grupper. Det er faktisk politisk vilje til å tenke svært positivt med tanke på mulige tiltak.

En klimaluring

Dette er tredje og sannsynligvis siste artikkel om klimaoppfinnelsen til Jon Bøhmer, men langt fra det siste jeg skriver om miljøvennlig teknologi. Temaet denne gang er den mest spennende delen av det Bøhmer har fortalt mediene. Jeg må dessverre starte med en liten selvmotsigelse. Saken i Dagbladet avsluttes med følgende sitat:

Business er det eneste som funker. Det er et prinsipp som folk over hele verden forstår. Å gi bort ting som i tradisjonell bistand fører lett til korrupsjon

Til NRK har Bøhmer sagt følgende:

Folk her nede driv business, og det gjer vi au. Lokale innbyggjarar kan fungere som forhandlarar og tene pengar på det. Samtidig kan vi drive ned prisen på produktet ved at rike land kjøper karbonkreditt frå oss.

Likevel, til Dagbladet sier han også følgende om forretningsmodellen sin:

Etter hvert er tanken at solkokerne kan distribueres gratis og finansieres av rike land ved hjelp av karbonkreditter. Ifølge Bøhmer kan hver familie spare rundt to tonn CO2 hvert år med hans oppfinnelse. Hvert tonn er verd ti euro.

Det høres jo ut som en selvmotsigelse. Bøhmer advarer mot å gi bort ting, men har samtidig planer om å gi bort ting. Det spørsmålet jeg umiddelbart stiller meg er: Hva med inntektene fra salg av karbonkreditter? Dersom ovnene varer mer enn tre måneder blir det et overskudd dersom anslagene stemmer. Vel, innsparingen er avhengig av hvor mange mennesker husholdningen består av og i hvor stor grad ovnen brukes, men to tonn per år virker ikke så galt og det kan faktisk være mer. Dagens pris for klimakvotene er faktisk nærmere 13 euro. Forum for the future skriver følgende om Bøhmers planer:

He expects each stove to make a yearly profit of 20-30 euros, which will more than cover the manufacturing cost. The surplus will fund production of a suite of other products which offer solar-powered solutions for villagers in the developing world: a torch; a plastic bag which heats and cleans water; and a smokeless cooker which burns biomass.

De som jobber med reflektorovnen CooKit i Kenya forteller at den normalt varer i to år. Dersom Kyoto Box er like holdbar betyr det at hver solovn som deles ut gratis kan gi en margin på 35-55 euro. (Bøhmer har i ett intervju antydet 5 år, men da er det sannsynligvis snakk om en utgave av plast.) Produksjonskapasiteten Fast Company nevner skulle tilsi at det kan dreie seg om store beløp:

The Norwegian-born inventor's box, named after the international treaty designed to stop global warming, has already gone into production in a Nairobi, Kenya factory with the capacity to produce 2.5 million boxes each month.

Jeg skal ikke gjette på summene her, men noen vil nok påstå at dette er en potensiell seddelpresse. Det vil kreve gode rutiner å sikre at det ikke kommer store beløp på avveie. Det er et stort antall kvinner i noen av verdens fattigste land som ved daglig bruk av ovnene reduserer CO₂-utslipp. Da blir det et spennende spørsmål hvor stor innflytelse de får over hvordan inntektene fra salg av klimakvoter skal brukes. Det kan hende at de vil prioritere andre formål enn soldrevne LED-lommelykter til 20 euro eller andre produkter firmaet til Bøhmer ønsker å utvikle.

Det positive med denne historien er at når det regner på en så kan det hende at det regner på noen flere. Det finnes non-profit organisasjoner som har over 10 års erfaringsdata allerede som kan ha stor nytte av å selge klimakvoter. I en flyktningleir er det god mulighet for å kontrollere bruken av solovner, og inntekten fra salg av klimakvoter kan gå direkte til den enkelte leir og brukes på best mulig måte etter forholdene i hver enkelt leir. Dette åpner jo for spennende muligheter.

For å understreke en ting så tydelig som mulig: jeg forsøker ikke å kaste noen mistanke på Bøhmer med hensyn til hans planer eller forretningsvirksomhet. Jeg ønsker kun å stille spørsmål for å få klare svar når det gjelder pengeflyt, og særlig når det gjelder kontroll av at alt går riktig for seg. Det ville for eksempel være veldig trist om solovner subsidiert av klimakvoter ender opp som billig emballasje. I det første sitatet advarer Bøhmer mot korrupsjon. Det gjør jeg også, og så stiller jeg noen spørsmål jeg håper er relevante. Og, når de enkle regnestykkene viser at det kan dreie seg om store beløp er det ikke usannsynlig at også aktører med helt andre motiver enn å redde klimaet og forbedre levekår i fattige land kommer på banen.

[Les forrige artikkel: Fram og tilbake er ganske langt]

Miljøtimen

I morgen kveld, lørdag 28. mars kl 20:30, oppfordres alle til å slukke lyset i en time for vise at vi bryr oss om miljøet. Miljøorganisasjonen WWF ønsker å sette energiforbruk og CO₂-utslipp på dagsorden, og det er prisverdig selv om de har valgt et virkemiddel som har begrenset direkte effekt på det globale miljøet. Om ikke alle stiller klokkene sine og slår av lyset samtidig da. Nå har noen helt andre bekymringer enn miljøet, og Rød Ungdom vil helst at noen andre enn folk flest skal gjøre en innsats. Dem om dèt, men det ville jo v'ære helt på sin plass om folk skrur av et fjernsynsapparat i tillegg. Det er mange stuer som lyses opp av fjernsynsskjermen på en lørdagskveld.

Det er litt synd at enkelte mener at slike tiltak ikke har noen praktisk betydning for miljøet.I Norge er vi på ingen måte best i klassen til å skru av lys i rom vi ikke bruker, eller senke temperaturen i boligen når vi ikke er hjemme. Det skader heller ikke om vi senker temperaturen i resten av huset når alle sover.

Det hjelper også å slå av PC og spillmaskiner når de ikke brukes. En ekte nerd har gjerne sin egen server hjemme, og dette er heller ikke god energiøkonomi om du ikke har veldig stor trafikk. For bedrifter er grønn IT ofte det samme som bedre økonomi. Og dersom alle bruker en time til å tenke gjennom hva hver enkelt av oss kan gjøre for å bruke litt mindre energi så vil det faktisk ha en stor effekt, enten reduserer eget strømforbruk eller bestemmer deg for å stemme på et parti med et godt miljøpolitisk program ved neste stortingsvalg.

Oppdatert:
Undre påpeker at det kanskje ikke er så miljøvennlig å tenne en masse stearinlys den timen du slukker de elektriske lyspærene. For min egen del kan jeg jo legge til at å skru av elektriske ovner heller ikke har så stor effekt dersom det bare er for en time, Du risikerer at du bruker mer strøm i timen etter Earth hour, og det er litt dumt, egentlig.