digme: blogg

Bloggflytting

Denne bloggen har ligget brakk alt for lenge. En av årsakene er at TypePad, som er teknologien i bunnen av bloggen, sakte men sikkert har utviklet seg fra å være enkel og effektiv til å ha fått pådyttet seg en mengde funksjonalitet som ikke virker helt som den skal. Teknisk støtte har gått fra å være hjelpsom og hyggelig til en nokså dårlig opplevelse. Jeg betalte for den dyreste tjenesten, og som takk må jeg skrive om alle templates fordi leverandøren endrer programvaren fundamentalt. Det gidder jeg ikke, og sier takk til TypePad etter litt over syv år.

Dermed pakker jeg sammen et halvt tusen innlegg med kommentarer samt et ukjent antall bilder, og det hele flyttes til WordPress. Om dette blir permanent eller ikke vet jeg ikke, men innen utgangen av måneden bør alt være klart og domenet digme.net peker på bloggens nye hjem. En del lenker vil nok ikke virke, men alt gammelt innhold flyttes med.

Og så håper jeg at ny plattform med mindre feil og heft og plunder vil medvirke til at jeg begynner å blogge litt igjen.

Samfunnsdebatten på nett

Elin Ørjasæter har skrevet kommentar i E24 om bankfolk som blogger om bønder: en informasjonssjef i DnB Nor som på sin private blogg, som nå er slettet, skrev et innlegg med tittelen «jævla bønder». Ørjasæter skriver at:

[Informasjonssjefen] framsto ikke noe sted på bloggen som ansatt i DnB Nor, og kunne heller ikke identifiseres ved mail eller offisielle DnB Nor-bilder. Hans lille blogg var eksemplarisk i skille mellom privat-bloggeren og jobben hans, som ikke syntes på bloggen overhodet.

Jeg er slett ikke enig i bruken av ordet eksemplarisk, for etter min mening skal en være forsiktig med både ordvalg og med hvilke saker en velger å blogge om. Jeg er heller ikke enig med Ørjasæter når det gjelder hvilke følger en tilnærmet eksemplarisk måte å blogge sine private meninger vil få for ytringsfriheten.

DnB Nors «Farmergate» viser hvor farlige sosiale medier er for næringslivsansatte.
Samfunnsdebatten på nett er herved overlatt til trygdemottakere, offentlig ansatte og rikssynsere.

Nå kan nok ikke offentlig ansatte si absolutt hva de vil, uansett om det er på nett eller på trykk. For ansatte i staten gjelder etiske retningslinjer for statstjenesten hvor kapittel 3.3 omhandler ansattes ytryngsfrihet. For en saksbehandler blir lojalitetsplikten supplert av et hensyn til å ikke gjøre seg selv inhabil i både de saker en faktisk behandler og slike spørsmål som en kan tenkes å få på sitt skrivebord i framtiden.

Enkelte saker må jeg pent la være å uttale meg om, men der hvor det er spørsmål om en viss form, takt og tone kan jeg ikke se at samfunnsdebatten lider noen åndenød. Jeg kan ikke si at min ytringsfrihet er påtrengende innskrenket av at jeg avholder meg fra ubehagelig eller rølpete språkbruk.

Overfor en arbeidsgiver, om det er det private næringsliv eller den offentlige forvaltning, så er det nå en gang greit å være klar over mulige følger dersom en blir oppfattet som en løs kanon på dekk. Det er ikke verre enn andre valg en må ta både profesjonelt og privat. Og, for dem hvor ønsket eller behovet for å få si den en har på hjertet eller hjernen på nøyaktig den måten en ønsker så er muligheten der til å delta nokså anonymt, enten det er på trykk eller på nett. Den muligheten bør vi bevare.

Jeg er ikke anonym, det er heller ikke bloggeren som Ørjasæter nevner i sin kommentar: «Iskwew». Mange av oss skriver under psevdonym eller bruker kun fornavn når vi skriver som privatpersoner. Venner og kollegaer kjenner igjen bilder, eller hendelser og ting vi beskriver, og det eneste formålet med å ikke bruke fullt og virkelig navn er at vi på denne måten gir et klart og tydelig signal om at vi deltar i diskusjonene som privatpersoner. Like viktig er det å ikke glemme at nettet er det offentlige rom, Det vi sier bak lukkede dører, sub rosa, det legger vi ikke ut på nett.

Farlig flørt: rosablogger og tradisjonelle medier

Et tema som så vidt ble nevnt under gårsdagens foredrag fra Forbrukerombudet er at tradisjonelle medier til en viss grad omfavner blogger, og i noen tilfeller rekrutterer skribenter (journalister?) fra bloggernes rekker. Noen av rosabloggerne, det vil si de som skriver en slags personlige nettdagbøker, har meget høye lesertall og er naturlig nok i nettavisenes søkelys. For en avis er lesertall tett knyttet til bunnlinja og da fremstår antagelig et samarbeid med de mest populære rosabloggerne som en veldig fristende mulighet.

Hvor stor effekt det faktisk vil ha å hente inn en blogger som skribent er nok usikkert. I tillegg til bloggerens skriveferdigheter så avhenger lesertallet på en blogg også av hvordan bloggen er plassert blant andre blogger i et sosialt nettverk. Hvor mange lesere som faktisk følger med dersom en flytter bloggen vet en ikke før en har flyttet bloggen. Jeg tør i hvert fall ikke gjette.

Det tankekorset Forbrukerombudet pekte på i denne sammenhengen er utfordringen de tradisjonelle mediene kan få når de knytter til seg skribenter som kommer fra et miljø hvor det frem til i dag er akseptert praksis med produktomtale mot betaling eller tilgift. Nå er det vel ikke utelukket at en og annen etablert journalist blir fristet til å markedsføre mirakelkrem, tøysepulver eller t-skjorter på sin egen blogg, men det er antagelig enklere for redaktøren i en nettavis å ta den diskusjonen med en fast ansatt journalist enn med en midlertidig engasjert blogger.

Hvor stort dette problemet faktisk er skal jeg heller ikke forsøke å gjette på. Når det kommer til stykket er det et begrenset antall bloggere med veldig høye lesertall. Det er mulig denne problemstillingen er en storm i et vannglass, men det er jo greit å ha noen prinsipper og en tydelig strek en ikke bør tråkke over.

Barn, blogg og litt mer

Kveldens faglige program for min del var å høre Forbrukerombud Bjørn Erik Thon holde et interessant foredrag om blogging. Litt mer presist dreide det seg om barns avalekompetanse i tillegg til dette med blogging,og undertittel var: tenkt, men ikke ferdigtenkt. Uansett, det var tankevekkende å høre på. For dem som lurer på om det ble sagt noe om bloggplakaten så ble ordet nevnt en gang, men det var det.

Det mest interessante som ble tatt opp var de relativt omfattende og nokså vanskelige brukeravtalene som enkelte tilbydere tydeligvis mener at barn skal akseptere. Noe av innholdet er vanskelig nok å forstå for en voksen, og noen avtaler inneholdt enkelte punkter som var selvmotsigelser. Noe må gjøres for å få dette enklere, og det en del avtaler har slike betingelser at det krever et system for å sikre at foresatte har sett og godtatt de avtalene barn blir bedt om å akseptere.

Her har de som har utviklet tjenesten gjerne hentet inn god kompetanse for tilpasse tjenesten eller spillet for barn, men den juridiske avtaleteksten serveres på et ubegripelig vanskelig voksenspråk. Uff!

Et annet tema som ble diskutert var betalingstjenester rettet mot barn. Her var det også et og annet som kunne virke underlig, f.eks. tjenester hvor det er forventet at det betales med kredittkort. Når det dreier seg om tjenester rettet mot barn kan dette virke som en selvmotsigelse, men det kan jo også hende at det rett og slett er dårlig kommunisert at det er meningen at den unge bruker skal be om hjelp av foresatt med kredittkort.

Dette var bare en liten smakebit av det Forbrukerombudet snakket om, og jeg håper han dukker opp ved flere anledninger og i større forsamlinger med dette foredraget.

Blogg-baluba

Nei, jeg har ikke tenkt å legge meg opp i diskusjonen om lesertall to tenåringer har startet. Det som kan være verd et par ord er noen begreper i grenselandet mellom blogger spesielt og sosiale medier generelt. Isolert sett er en blogg kun et publiseringsformat for web. Det er mulig å variere grafisk lay-out og til en viss grad strukturen for å navigere mellom artikler og temaer, men poenget er at det skal være enkelt å publisere tekst, bilder og video.

Et helt annet spørsmål er hvor bloggen din er plassert på nettet. veldig mange blogger er samlet i bloggportaler hvor de bruker samme programvare og tekniske utstyr. Et eksempel på en slik portal er blogg.no& som i praksis knytter flere tusen bloggere sammen i ett miljø. Forsiden viser hvilke innlegg som har mest aktive diskusjoner, de nyeste innleggene og hvilke blogger som er mest lest. Dette blir et lite sosialt nettverk i seg selv, og det bidrar til å gi den enkelte bruker en del besøkende på bloggen sin. Dersom en blogger bytter tilbyder og flytter bloggen sin med seg så kan det medføre at en mister litt trafikk.

Når en bloggportal blir så stor som blogg.no så blir brukerne og brukernes trivsel den vikltigste egenskapen. Det er ikke programvaren som har størst verdi, det er brukerne. Tilleggsfunksjoner som gjør at brukerne trives og at de blir værende er svært viktige.

En tjeneste som Facebook er i en stor grad definert av antall brukere. Om noen plagierer programvaren og setter opp en tilnærmet identisk tjeneste så hjelper det ikke så mye dersom tjenesten ikke får minst like mange brukere. Når Majoran Vivekananthan foreslår i Morgenbladet at «den norske staten bør vurdere å lansere en lignende tjeneste som Facebook» glemmer han at denne tjenesten er så godt som verdiløs uten mange brukere. Det er smartere å lære seg å bruke et sosialt medie som Facebook enn å tro at en kan omdefinere begrepene og lage sin egen tjeneste på en-to-tre.

Blogger kan altså settes i system slik at de til sammen danner ett miljø og fungerer som et sosialt medie. Tar du en enkelt blogg ut av dette systemet kan det hende du mister mye trafikk som kom til bloggen din da den var en del av miljøet.

Nettbriller

Bloggen Marias Metode har skrevet ned noen netterkjennelser på strømpelesten. Det er en god idé å reflektere litt over hvilke forventninger vi har og hvilke bilder vi danner oss av alle de forskjellige mennesker vi møter på nettet. 5. juli 1993 trykket The New Yorker en tegning med bildeteksten On the Internet,nobody knows you're a dog. Dette ble et ordspråk som illustrerte mange spørsmål om identitet på Internettet. Og har du startet en diskusjon om identitet følger temaet relasjoner helt naturlig. Identitet og relasjoner er sentrale begrep for å definere sosiale medier.

I årenes løp har jeg hatt flere omganger med å studere forskjellige former for nettsamfunn i forbindelse med arbeidet mitt, og jeg deltatt i noen nettsamfunn bare for å dyrke en hobby eller interesse. Nettet byr på alt fra akademiske studiegrupper til interessegrupper for dem som eier en spesiell type båt, bil, sykkel eller hva nå enn vi fyller livene våre med.

Den mest interessante egenskapen alle disse nettsamfunnene har er at det første vi møter hverandre med er ord og idéer. Kjønn, hvordan du ser ut, kler deg og beveger deg kommer i andre rekke eller kanskje enda lenger i bakgrunnen. Enkelte nettsamfunn har en svært visuell form, men da formidler deltagerne gjerne hvordan de ønsker å framstå. Jeg har opplevd at en aktiv og tilsynelatende oppegående deltager i et nettsamfunn har vist seg å være sengeliggende pleiepasient i virkeligheten. Det var en sterk opplevelse, men viste hvor inkluderende nettsamfunn kunne fungere.

Min erfaring er at den sosiale isen som blir brutt mellom deltagerne på et nettsamfunn i mange tilfeller gir et positivt bidrag når to eller flere møtes i det virkelige liv. Det betyr ikke at alle blir venner og alt er fryd og gammen, men det gir oss en alternativ måte å bygge det sosiale nettverk som er viktig for de fleste av oss.

Sosiale medier har vist seg å være mest effektive når nettverkene våre omfatter mennesker vi også har vanlig kontakt med i det virkelige liv. Ikke alle behøver å møtt hverandre personlig, men som venner av venner, eller bekjente av bekjente er det ofte noen du kjenner som kan gå god for noen du ikke har møtt. Nettsamfunn hvor alle kjenner hverandre kun ved elektronisk kontakt kan derimot være litt skremmende eller gi usikkerhet. Om ingen vet at du er en hund, så vet du heller ikke om en av de andre er en ulv.

Likevel, det er de positive egenskapene ved nettsamfunn som dominerer i sosiale medier.

Den internasjonale kvinnedagen

Den internasjonale kvinnedagen er 100 år i dag, og idéen om en kvinnedager er litt eldre. Det betyr at den er et begrep, om enn med noe varierende innhold, for noe sånt som fire generasjoner. For noen er den en kampdag, for andre en god dag å oppsummere status for likestilling og like rettigheter mellom to kjønn. Det er en god anledning til å diskutere likestilling og kjønnsroller.

Jeg tilhører den siste gruppen. Det er mulig at det er fordi jeg er mann, men jeg velger å tro at det er fordi jeg er vokst opp i et miljø hvor likestilling er en selvfølge. Da en av mine oldefedre døde overtok oldemor ledelsen av hans virksomheter samtidig som hun sørget for at barna hennes fikk høyere utdanning. På en eller annen måte fant hun tid til å drive med politikk også. En av mine bestemødre var laget av samme materialet, og da er det vel ikke noen overraskelse at min mor har høyere utdanning, har jobbet i lederstilling og har vært aktiv som politiker.

De som kjenner meg vet at jeg er over gjennomsnittet glad i båtliv. Mye skyldes en båtglad far, men det var mor som lærte oss barna å lese kart og bruke kompass, både i fjellet og på sjøen, som holdt oss i aktivitet med navigasjon og sjøveisregler på lengre båtturer i en ganske liten båt, og som lærte oss grunnleggende meteorologi. Flaks for oss, men egentlig skulle det ikke mer til enn en mor som hadde vært med i speider'n.

En rask opptelling i flokken av kusiner, fettere og søsken viser at det er ganske jevn fordeling mellom kjønnene både når det gjelder utdanning, og hvem som har prøvd seg som gründere eller i lederjobb. Det burde tilsi at teorien fra tidligere generasjoner sånn noenlunde har latt seg omsette i praksis også i min generasjon. Vi fikk i det minste starte livet med et brukbart sett med holdninger og romslig frihet til å utvikle disse videre. Det er opp til oss selv å definere gode roller og skape god balanse i vår private sfære, og det avhenger av interesser, evner og politisk engasjement og farge om den enkelte av oss har noe å bidra med når det gjelder å endre samfunnet og verden for øvrig.

Det er i hovedsak holdninger som må endres, men holdninger er ikke det letteste å endre. En ting er å endre sine egne, men å endre andres holdninger krever både gode overtalelsesevner i konkurranse med andre som vil påvirke verden rundt seg i tillegg til at en tydelig viser at man lever som man prediker. De holdninger som gjelder kjønnsroller i hjemmet er nok de som er vanskeligst for utenforstående endre, og det samme gjelder de holdninger som kan knyttes til vold i hjemmet. Her ligger en av de største utfordringene til å skape et likestilt samfunn.

For tiden viser NRK serien Hjernevask som i det minste skaper mye debatt. Om debatten er god eller mest støy har jeg ikke tenkt å mene noe om her, men det er interessant å se om programskaperne har etterlatt seg noen spor av fordommer i dette programmet. Det mener jeg de har. Når de sier «ingeniør» er det i en betydning av ordet som er gammelmodig. I dag er bredden av arbeid en kan gjøre som ingeniør langt større enn for en generasjon siden. Mange arbeidsplasser har et såpass tverrfaglig og fleksibelt miljø at det antagelig er bedre å si teknolog enn ingeniør. Andre ganger er ingeniørtitlene beskyttet og arbeidet svært spesialisert, som f.eks. bioingeniør. Når Hjernevask tar turen innom en helseinstitusjon og kun besøker lunsjrommet på en sengepost har programmet på seg skylapper.

Det er en stor utfordring å gi lærere, studie- og yrkesveiledere, og for den saks skyld foreldre bedre informasjon om utdanning og yrker i dag. 20 år gammel kunnskap er gjerne gått ut på dato. Og, det er fortsatt viktig å lete opp myter og stereotyper som har med kjønnsroller å gjøre. En utfordring på årets kvinnedag kan være å gå løs på Wikipedia for å lete opp og endre bildebruk og teksteksempler som reflekterer et utdatert syn på kjønnsroller.

Uansett, gratulerer med hundreårsdagen.

Plakater og andre påfunn

Diskusjonen om bloggplakaten fortsetter, og det er et såpass interessant tema at jeg kremter til med en kommentar igjen. Da bloggplakaten ble lansert hadde Thomas Moen en henvisning til Per Edgar Kokkvold i Norsk presseforbund og Forbrukerombudet. Det påvirker folks oppfatning av plakaten og arbeidet med å lansere den, men det var påfallende stille fra Kokkvold og Forbrukerombudet. Anne Viken tok en telefon og spurte Kokkvold og Presseforbundet. De stiller seg ikke bak «Bloggplakaten» til Moen og Charania.

En del av diskusjonen har hengt seg opp i sjangerbetegnelsen rosablogger, og Christina Agnæss har kommentert både sjangernavn og behovet for en bloggerguide i bloggen til Sermo Consulting. Hun setter sjangerbetegnelsene på spissen ved å dele bloggere i to grupper: rosabloggere og ordentligbloggere. Med den begrepsbruken antyder hun at rosabloggerne ikke er ordentlige. Det blir bare feil og det er en avsporing av diskusjonen. Jeg tror det kan lønne seg å argumentere saklig, og kanskje passe på å flagge at Sermo har, eller nylig har hatt, et samarbeid med Thomas Moen. Hva sjangeren rosablogg egentlig er for noe kan det hende det er flere som har meninger om, men den diskusjonen får vi ta ved en annen anledning.

Anne Viken har også skrevet en god argumentasjon for ikke å bruke ordet plakat om den foreslåtte bloggplakaten. En oppdatert versjon omtales fremdeles som Bloggplakaten, men den har fått en ny undertekst:

Dette er råd og veiledning for bloggere, blogglesere og annonsører forhold til blogger med kommersielle budskap.

Dette gir en pekepinn om hvem teksten er rettet mot, men begrepet «kommersielt budskap» er ikke noe godt ordvalg. Det dreier seg vel rett og slett om bloggere som mottar penger, gaver eller lignende for tekst eller reklame på bloggen sin.

Bloggplakaten er foreslått av personer med tilknytning til såkalt gratis bloggetjenester. Dette er tjenester som vanligvis får inntekter ved å selge annonseplass på brukernes sider. Dersom brukerne selv ønsker å få reklameinntekter fra slike blogger så kommer dette i konflikt med forretningsmodellen til blogghotellet. Tjenesten blogg.no tillater på visse vilkår at brukere selger annonseplass (se avsnittet med tittel "innhold"). Jeg kan ikke finne noen avtalevilkår på nettstedet til iPublish.no, dessverre.

Trenger vi veiledere for bloggere?

Det kan godt være det er en god idé, men det bør i så fall være veiledning rettet mot bloggere og ikke lesere eller annonsører. En veiledning i form av en blogg-etikette som etablerer en norm for god folkeskikk kan høres forlokkende ut, men når det skal favne mange sjangere og aldersgrupper så kan det bli vanskelig å få konsensus for noe mer enn generelle selvfølgeligheter. Noe som kanskje er mer nyttig er en helt nøytral veileder til lover og regler. En slik veileder bør også peke på hvem som kanskje kan bistå dersom du trenger hjelp - og da tenker jeg ikke på hva en «bloggermanager» kan tilby av tjenester.

Annonsører har det liten hensikt at noen i bloggmiljøet lager veiledere for. Annonsører er profesjonelle aktører som først og fremst skal forholde seg til lover og forskrifter, og de har interesseorganisasjoner som tar opp spørsmål som for eksempel sin egen bransjes etiske normer. Når det gjelder avtaler mellom annonsører og bloggere er det også rimelig å la annonsøren få et større ansvar for at det formelle er i orden. Annonsøren er som regel en profesjonell og erfaren part i forhold til en blogger.

Mange bloggere er under 18 år, og dette reiser noen veldig viktige problemstillinger. Ett spørsmål er annonseplassene et blogghotell selger når bloggeren er et barn. Ett annet og kanskje enda viktigere spørsmål er hvilke problemstillinger som dukker opp når et barn selv selger annonseplass i sin egen blogg, eller selger produktomtale i teksten. Dette er spørsmål som Forbrukerombudet og Barneombudet bør ta tak i, og det er mer nærliggende å spørre om eksisterende lover og forskrifter er tilstrekkelig gode for et marked hvor barn selger annonseplass. Markedsføringslovens kapittel fire er i høyeste grad relevant, men er dette bra nok for tilfeller en annonsør kjøper annonseplass eller produktomtale av et barn?

For annonsører er populære bloggere veldig interessante, og særlig unge bloggere. Jeg tror det kan være nyttig å reflektere litt over markedsføringsbransjens relativt nære historie. For ikke så lenge siden var en av de trendy og moderne tjenestene en annonsør kunne kjøpe tilgang til trendsettere i ungdomsmiljøet. Ett større selskap hadde ansatt speidere i forskjellige byer. Disse som hadde til oppgave å identifisere ungdom som var trendsettere. Trendsetterne fikk tilbud om rabatt, produktgaver og VIP-invitasjoner til arrangementer. Trendsetterne selv var kke nødvendigvis klar over hvorfor de var så «heldige».

Med sosiale medier som blogger, Facebook, Twitter og lignende kan reklamebransjen bruke informasjon som besøkstall, antall kommentarer, antall venner eller følgere og lignende opplysninger når de skal identifisere dagens «trendsettere». Bloggere med høye besøkstall er på sin side i større grad klar over sin rolle og kan stille krav. Verden endrer seg, men i bunn og grunn er spillet det samme gamle. Jeg vil påstå at markedsførere, annonsører, reklamebyråer og for den saks skyld bloggermanagere trenger sine etikkplakater i større grad enn bloggerne.

Plakatblogging

NRK har i dag omtale av bloggplakaten som er laget av Thomas Moen og Rafiq Charania. Jeg vil tro at det er flere enn meg som lurer litt på hva slags initiativ dette er, men etter alt å dømme er det et høyst privat initiativ. Kanskje ikke helt privat heller, for både Moen og Charania har kommersielle interesser i blogging. Jeg ikke hatt tid til å granske alle nettmedier i dag, men ut over at Thomas Moen selv skriver noe om hva Forbrukerombudet og generalsekretæren i Norsk presseforbund mener så har jeg ikke registrert at noen av disse har uttalt seg direkte.

Min vurdering er at plakaten er laget ut fra et smalt og litt sært syn på hva blogging er for noe. Det meste er nok kun relevant for rosabloggere. Deler av teksten kan kanskje brukes som veiledning eller brukervilkår for et blogghotell. Svært lite er representativt for problemstillinger og utfordringer som gjelder blogging og sosiale medier generelt.

Dette skal være bloggernes regler. Ikke forbrukerombudets eller våre regler[…]

Først og fremst er det en stor misforståelse å snakke om regler. Myndighetene kan lage regler som gjelder oss alle. En forening kan lage regler for sine medlemmer. Flere aktører kan gå sammen om en bransjenorm. En virksomhet som tilbyr blogghotell kan lage regler for sine brukere. Jeg kan lage regler for bruk av kommentarfeltet i min egen blogg. Eksperter på blogging og sosial medier må gjerne ha meninger og komme med gode råd.

I praksis er en blogg et teknisk publiseringsformat som kan brukes på forskjellige måter. Vi har andre forventninger til en rosablogg med annonser og produktomtaler enn vi har til for eksempel såpekasseblogger som driver med mikropolitikk og kun annonserer for egne meninger.

Det er på ingen måte ett felles norsk bloggemiljø. I bruk av sosiale medier dannes det gjerne mindre grupper som etablerer sine normer. Det som er akseptabelt i min nærmeste omgangskrets på nette er kanskje ikke akseptabelt i din daglige omgangkrets.

Det er fornuftig at Forbrukerombudet bidrar til klare og gode regler for reklame på nettet, at Datatilsynet bidrar til at vi alle tar hensyn til personvern når vi publiserer ting på nettet, og det er hensiktsmessig om de forskjellige regelverkene som er relevante samles på ett sted slik at det blir lettere for alle å få oversikt. Å lage flere regler enn de vi allerede har er et helt annet spørsmål, og om vi trenger noen slike må de være langt bedre enn den bloggplakaten Moen og Charania har foreslått.

Sitering i og fra sosiale medier

I etterkant av at Nina Nordbø skrev et innlegg på bloggen sin om det hun kaller mobbing på Twitter har det vært litt diskusjon om sitering (og om begrepet mobbing). Diskusjonen har foregått både på Twitter og i kommentarfeltet til Nina Nordbø, som har skrevet inn mer tekst i blogginnlegget sitt. Iskwew har også skrevet et innlegg på sin blogg om behovet for å avpasse og korrigere mellom mediefolks og vanlige brukeres oppfatninger av sosiale medier.

En liten detalj, men viktig nok i denne diskusjonen er at Nina Nordbø skrev det hun skrev i bloggen sin. Jeg har en mistanke om at reaksjonene ble såpass sterke fordi hun er journalist og blogget om jobb. Like fullt er det et poeng at dette ikke er noe som har stått på NRKs nettsted eller i noen nettavis. Jeg tror det er viktig å reflektere litt over hvordan vi ser oss selv, og ikke minst hvordan andre ser oss, når vi blogger og når vi deltar på Twitter eller Facebook. Når det gjelder min egen person antar jeg det er ganske mange oppfatninger. Jeg tror det er så godt som umulig å insistere på at alle skal forstå hvilken hatt man til en hver tid har på seg. En lur strategi er nok å begrense antall hatter til et absolutt minimum, og for øvrig være veldig tydelig og konsekvent.

Når det gjelder sitering mellom forskjellige kanaler så kan forskjellig forståelse av kontekst bli et problem. For dem som har åpnet for fri tilgang til den informasjon de legger ut på Twitter og Facebook så bør det være et uomtvistelig faktum at det som ytres er ytret i det offentlige rom. På den annen side er det viktig at den som siterer får med kontekst og sammenheng, og ikke gir seg til å kryssklippe utsagn tatt ut av sin sammenheng. De tradisjonelle mediene, dvs aviser og fjernsyn, trenger muligens en vær ekstra varsom-plakat når det skal siteres fra sosiale medier. Brukere av sosiale medier er som regel enkle å ta kontakt med, og da koster det lite å be om en utfyllende kommentar dersom en skal sitere en enkelt tvittermelding på 140 tegn.

Journalister, som alle andre, må få lov til å legge fra seg jobben på fritiden dersom de ønsker det. Blogger eller tvitrer vi om jobben har vi ikke lagt den helt fra oss. Det gjelder også meg selv og alle andre som ikke er journalister. Så enkel er den saken.

Har du behov for være privat eller personlig på nett, hold deg til et lukket diskusjonsforum med deltagere du stoler på. Har du behov for å lette på trykket med all verden som potensielt publikum så får du vurdere å gjøre det anonymt.