Sitering i og fra sosiale medier

I etterkant av at Nina Nordbø skrev et innlegg på bloggen sin om det hun kaller mobbing på Twitter har det vært litt diskusjon om sitering (og om begrepet mobbing). Diskusjonen har foregått både på Twitter og i kommentarfeltet til Nina Nordbø, som har skrevet inn mer tekst i blogginnlegget sitt. Iskwew har også skrevet et innlegg på sin blogg om behovet for å avpasse og korrigere mellom mediefolks og vanlige brukeres oppfatninger av sosiale medier.

En liten detalj, men viktig nok i denne diskusjonen er at Nina Nordbø skrev det hun skrev i bloggen sin. Jeg har en mistanke om at reaksjonene ble såpass sterke fordi hun er journalist og blogget om jobb. Like fullt er det et poeng at dette ikke er noe som har stått på NRKs nettsted eller i noen nettavis. Jeg tror det er viktig å reflektere litt over hvordan vi ser oss selv, og ikke minst hvordan andre ser oss, når vi blogger og når vi deltar på Twitter eller Facebook. Når det gjelder min egen person antar jeg det er ganske mange oppfatninger. Jeg tror det er så godt som umulig å insistere på at alle skal forstå hvilken hatt man til en hver tid har på seg. En lur strategi er nok å begrense antall hatter til et absolutt minimum, og for øvrig være veldig tydelig og konsekvent.

Når det gjelder sitering mellom forskjellige kanaler så kan forskjellig forståelse av kontekst bli et problem. For dem som har åpnet for fri tilgang til den informasjon de legger ut på Twitter og Facebook så bør det være et uomtvistelig faktum at det som ytres er ytret i det offentlige rom. På den annen side er det viktig at den som siterer får med kontekst og sammenheng, og ikke gir seg til å kryssklippe utsagn tatt ut av sin sammenheng. De tradisjonelle mediene, dvs aviser og fjernsyn, trenger muligens en vær ekstra varsom-plakat når det skal siteres fra sosiale medier. Brukere av sosiale medier er som regel enkle å ta kontakt med, og da koster det lite å be om en utfyllende kommentar dersom en skal sitere en enkelt tvittermelding på 140 tegn.

Journalister, som alle andre, må få lov til å legge fra seg jobben på fritiden dersom de ønsker det. Blogger eller tvitrer vi om jobben har vi ikke lagt den helt fra oss. Det gjelder også meg selv og alle andre som ikke er journalister. Så enkel er den saken.

Har du behov for være privat eller personlig på nett, hold deg til et lukket diskusjonsforum med deltagere du stoler på. Har du behov for å lette på trykket med all verden som potensielt publikum så får du vurdere å gjøre det anonymt.

Comments

[Iskwew]

Dette er gode poenger. Men det er likevel slik at det blogger imellom sjelden er praktisert slik sitering som du beskriver. Det er ikke kotyme i Bloggeland, som selvsagt er fullt av uskrevne regler.

Som jeg skrev i bloggposten min, så er noe av de fine med sosiale medier at de er uformelle, og da skal man være forsiktig med å gjøre dem formelle i form av klippede bruddstykker. Dersom man ønsker å beholde dem uformelle,

[Håkon]

Regner vi all verdens blogger under ett blir det et dårlig grunnlag for å vurdere hva som er vanlig og hva som er god praksis. I sosiale medier tilhører brukere gjerne en eller flere grupper hvor det kan eksistere ganske forskjellige sett med uskrevne regler for hver gruppe.

Med andre ord finnes det ganske mange "bloggeland" hvor mange av oss har doble statsborgerskap, for ikke å snakke om at grensene mellom landene er mildtr sagt uklare.

Fra profesjonelle skribenter venter vi nok en høyere standard enn fra den store mengden av dem som blogger litt i ny og ne.