Jeg er ganske usikker på hva stiftelsen Fritt Ord har ment da de valgte mottager av årets pris. Jeg er like usikker på det som jeg er sikker på at jeg ikke har lyst til å skrive så mye om prisvinneren. Valget er derimot verd en kommentar.
Fritt Ords pris er en påskjønnelse til personer eller institusjoner for virke som i forhold til institusjonens formål anses som særlig verdifullt. Hva er nå institusjonens formål?
Institusjonen Fritt Ords fremste formål er å verne om og styrke ytringsfriheten og dens vilkår i Norge, særlig ved å stimulere den levende debatt og den uredde bruk av det frie ord.
Årets valg av prisvinner har stimulert til debatt, det skal Fritt Ord ha, og prisvinneren har utnyttet ytringsfriheten til å si ting som mange ikke liker å høre. Valget har likevel overrasket, for prisvinneren har på ingen måte problemer med å komme til orde i samfunnsdebatten. Hun har skrevet 17 bøker, vært spaltist i flere aviser, bl.a. 10 år Aftenposten, og skrevet en rekke kronikker og artikler ut over dette. Hun har sittet i Venstres prinsippprogramkomité. Hun har sine tilhengere og hun har sine meningsmotstandere, og bortsett fra at ordbruken kan bli ganske sterk så skjer det et ordnet ordskifte innenfor ytringsfrihetens rammer. Hun har fått Statens treårig kunstnerstipend, diverse arbeidsstipendier fra Norsk Faglitterær Forfatterforening, og har vært statsstipendiat fra 2004.
Årets prisvinner er et eksempel på at det kan medføre omkostninger ved å delta med selvstendige meninger i en offentlighet som er preget av selvsensur og berøringsangst i forhold til brennbare temaer.
Jeg har etter beste evne forsøkt å lese og lytte meg gjennom de siste to ukenes debatt om prisen og prisvinneren, uten å bli noe klokere på begrunnelsen for tildelingen. Det nærmeste jeg kommer er at pressen feilsiterer årets prisvinner, hennes meningsmotstandere feiltolker henne og tar henne ikke på alvor, og at hennes meninger ikke kommer tilstrekkelig frem i samfunnsdebatten.
Styreleder Francis Sejersted har også undertreket at Fritt Ord ikke er en toleransepris. Samtidig virker det som han ønsker å fortelle oss at meningsmotstanderne ikke viser årets prisvinner stor nok toleranse. Jeg lurer på om Fritt Ord bruker årets pris først og fremst til å belære folket. De har prestert å gjøre sin begrunnelse selvoppfyllende når selve tildelingen har skapt såpass lurveleven at det i ettertid kan settes spørsmålstegn ved ytringsfrihetens kår i dette landet. Fritt Ord har også antydet at det er grenser for hvem som kan få prisen.
Jeg lurer på hva slags debatt vi hadde fått dersom Fritt Ord hadde vært like konsekvente som den amerikanske American Civil Liberties Union (ACLU). De har ved flere anledninger arbeidet for at også Ku Klux Klan skal nyte godt av ytringsfriheten. En hjørnestein i ytringsfriheten er toleranse. Et svært viktig spørsmål er hvor langt vi kan være tolerante mot de som er intolerante. Jeg tror det er viktigere å diskutere slike spørsmål i stedet for å fortelle at vi er for eller mot årets vinner av Fritt Ords pris.
Hva jeg mener om årets pristildeling? Jeg tror jeg starter med å anbefale Anders Hegers Voltaire og vrangforestillinger. Der nevner han en av Voltaires samtidige, Claude Adriene Helvétius. Oppstyret rundt Helvétius dreide seg om hans hovedverk, De l'esprit. Denne boken hadde nok vært en av mange ubemerkelsesverdige om ikke kirke og stat hadde fordømt den som kjettersk og brent boken på bål. Dette ga den stor oppmerksomhet og den ble raskt oversatt til flere språk.
Jeg har en følelse av at alt oppstyret omkring årets mottager av Fritt Ords pris først og fremst gir mottageren langt større oppmerksomhet enn vanlig. Kanskje hadde vært like greit med litt mindre diskusjon om person og meninger, og litt mer diskusjon om forholdet mellom ytringsfrihet og toleranse.
Recent Comments