Dette er tredje og sannsynligvis siste artikkel om klimaoppfinnelsen til Jon Bøhmer, men langt fra det siste jeg skriver om miljøvennlig teknologi. Temaet denne gang er den mest spennende delen av det Bøhmer har fortalt mediene. Jeg må dessverre starte med en liten selvmotsigelse. Saken i Dagbladet avsluttes med følgende sitat:
Business er det eneste som funker. Det er et prinsipp som folk over hele verden forstår. Å gi bort ting som i tradisjonell bistand fører lett til korrupsjon
Til NRK har Bøhmer sagt følgende:
Folk her nede driv business, og det gjer vi au. Lokale innbyggjarar kan fungere som forhandlarar og tene pengar på det. Samtidig kan vi drive ned prisen på produktet ved at rike land kjøper karbonkreditt frå oss.
Likevel, til Dagbladet sier han også følgende om forretningsmodellen sin:
Etter hvert er tanken at solkokerne kan distribueres gratis og finansieres av rike land ved hjelp av karbonkreditter. Ifølge Bøhmer kan hver familie spare rundt to tonn CO2 hvert år med hans oppfinnelse. Hvert tonn er verd ti euro.
Det høres jo ut som en selvmotsigelse. Bøhmer advarer mot å gi bort ting, men har samtidig planer om å gi bort ting. Det spørsmålet jeg umiddelbart stiller meg er: Hva med inntektene fra salg av karbonkreditter? Dersom ovnene varer mer enn tre måneder blir det et overskudd dersom anslagene stemmer. Vel, innsparingen er avhengig av hvor mange mennesker husholdningen består av og i hvor stor grad ovnen brukes, men to tonn per år virker ikke så galt og det kan faktisk være mer. Dagens pris for klimakvotene er faktisk nærmere 13 euro. Forum for the future skriver følgende om Bøhmers planer:
He expects each stove to make a yearly profit of 20-30 euros, which will more than cover the manufacturing cost. The surplus will fund production of a suite of other products which offer solar-powered solutions for villagers in the developing world: a torch; a plastic bag which heats and cleans water; and a smokeless cooker which burns biomass.
De som jobber med reflektorovnen CooKit i Kenya forteller at den normalt varer i to år. Dersom Kyoto Box er like holdbar betyr det at hver solovn som deles ut gratis kan gi en margin på 35-55 euro. (Bøhmer har i ett intervju antydet 5 år, men da er det sannsynligvis snakk om en utgave av plast.) Produksjonskapasiteten Fast Company nevner skulle tilsi at det kan dreie seg om store beløp:
The Norwegian-born inventor's box, named after the international treaty designed to stop global warming, has already gone into production in a Nairobi, Kenya factory with the capacity to produce 2.5 million boxes each month.
Jeg skal ikke gjette på summene her, men noen vil nok påstå at dette er en potensiell seddelpresse. Det vil kreve gode rutiner å sikre at det ikke kommer store beløp på avveie. Det er et stort antall kvinner i noen av verdens fattigste land som ved daglig bruk av ovnene reduserer CO2-utslipp. Da blir det et spennende spørsmål hvor stor innflytelse de får over hvordan inntektene fra salg av klimakvoter skal brukes. Det kan hende at de vil prioritere andre formål enn soldrevne LED-lommelykter til 20 euro eller andre produkter firmaet til Bøhmer ønsker å utvikle.
Det positive med denne historien er at når det regner på en så kan det hende at det regner på noen flere. Det finnes non-profit organisasjoner som har over 10 års erfaringsdata allerede som kan ha stor nytte av å selge klimakvoter. I en flyktningleir er det god mulighet for å kontrollere bruken av solovner, og inntekten fra salg av klimakvoter kan gå direkte til den enkelte leir og brukes på best mulig måte etter forholdene i hver enkelt leir. Dette åpner jo for spennende muligheter.
For å understreke en ting så tydelig som mulig: jeg forsøker ikke å kaste noen mistanke på Bøhmer med hensyn til hans planer eller forretningsvirksomhet. Jeg ønsker kun å stille spørsmål for å få klare svar når det gjelder pengeflyt, og særlig når det gjelder kontroll av at alt går riktig for seg. Det ville for eksempel være veldig trist om solovner subsidiert av klimakvoter ender opp som billig emballasje. I det første sitatet advarer Bøhmer mot korrupsjon. Det gjør jeg også, og så stiller jeg noen spørsmål jeg håper er relevante. Og, når de enkle regnestykkene viser at det kan dreie seg om store beløp er det ikke usannsynlig at også aktører med helt andre motiver enn å redde klimaet og forbedre levekår i fattige land kommer på banen.
[Les forrige artikkel: Fram og tilbake er ganske langt]
Recent Comments