digme: blogg

Underlige nettbutikker

Jeg er nokså ivrig bruker av nettbutikkene til Amazon, og kjøper bøker, musikk og en og annen DVD. Hovedsakelig bruker jeg filialen i UK, men ettersom Amazon deler kundeopplysningene mellom alle filialer bortsett fra den japanske er det like enkelt å bestille fra USA, Frankrike eller Tyskland. Ulempen er at jeg ofte må inn å sjekke flere filialer, for priser og utvalg varierer.

I går var jeg på jakt etter plata Low Blow med Victor Bailey. Prisene på amazon.co.uk lå mellom 50 og 100 GBP, og det var i dyreste laget, men på amazon.com var prisen ca 35 US$. Fremdeles dyrt, men ikke uakseptabelt. For sikkerhets skyld sjekket jeg amazon.de, og der lå samme plata med pris 15€. Da nærmer vi oss normale priser for en CD, men det det virker litt underlig at jeg må sjekke så mange filialer.

Årsaken ser ut til å være at Amazon-filialene i de forskjellige land har knyttet til seg forskjellige leverandører som bruker nettbutikken til Amazon som salgskanal. Dermed kan prisforskjellene bli dramatiske. Største jeg har opplevd til nå er var en fransk lydbok som var til salgs for 400€ på amazon.fr, men som heldigvis lå på amazon.co.uk til 18 GBP.

Så er dere advart og opplyst.

Bloggflytting

Denne bloggen har ligget brakk alt for lenge. En av årsakene er at TypePad, som er teknologien i bunnen av bloggen, sakte men sikkert har utviklet seg fra å være enkel og effektiv til å ha fått pådyttet seg en mengde funksjonalitet som ikke virker helt som den skal. Teknisk støtte har gått fra å være hjelpsom og hyggelig til en nokså dårlig opplevelse. Jeg betalte for den dyreste tjenesten, og som takk må jeg skrive om alle templates fordi leverandøren endrer programvaren fundamentalt. Det gidder jeg ikke, og sier takk til TypePad etter litt over syv år.

Dermed pakker jeg sammen et halvt tusen innlegg med kommentarer samt et ukjent antall bilder, og det hele flyttes til WordPress. Om dette blir permanent eller ikke vet jeg ikke, men innen utgangen av måneden bør alt være klart og domenet digme.net peker på bloggens nye hjem. En del lenker vil nok ikke virke, men alt gammelt innhold flyttes med.

Og så håper jeg at ny plattform med mindre feil og heft og plunder vil medvirke til at jeg begynner å blogge litt igjen.

Båtvett og respekt for sjøen og været

Sommersesongen er så godt som over, men det ble dessverre et veldig trist småbåtforlis denne uken. Trist på grunn av utfallet, og trist fordi det kunne gått så mye bedre ved å følge noen enkle sikkerhetsråd. Først og fremst å ta med, og aller helst bruke flyteplagg når en er ute i båt.

Når liv har gått tapt er det bare å håpe på at andre tar lærdom, og unngår lignende ulykker i fremtiden.

Jeg er ikke så veldig optimistisk. Jeg ser dessverre alt for mange båter uten lanterner om natten, gjerne med stor fart og høy festfaktor ombord. Redningsvester er gjerne med, men brukes ofte som sittepute. Flere ganger har jeg hjulpet folk opp fra vannet ettersom de ikke klarer å komme opp i egen båt eller opp på brygga. Det skjer nesten hvert år.

Det er mye snakk om obligatorisk båtførerbevis, og ulempen med at dette er en ren teoretisk prøve. Jeg er en av dem har begrenset tro på at en praktisk prøve i å manøvrere småbåter, men en ferdighetsprøve i å håntere båter på 12 meter eller større kan være fornuftig for dem som har såpass store farkoster. Det jeg derimot tror kan ha stor betydning er et obligatorisk sikkerhets- og førstehjelpskurs.

Jeg har vært heldig. Jeg hadde foreldre som stilte et enkelt krav før jeg fikk dra ut på båttur alene. Kravet var at jeg skulle hoppe ut i vannet og komme meg opp i båten igjen. Den utfordringen måtte jeg løse for kajak, joller og større båter. Det var en viktig leksjon. En brygge uten stige kan også være en stor utfordring for en kald og sliten person i vannet.

En ting er å gjøre disse øvelsene som tenåring, men skal du ut i båt også etter at du har fylt 40 år kan det være greit å prøve om igjen. Prøv gjerne å svømme 200 meter, for deretter å holde deg flytende i 10 minutter. Prøv også å hjelpe en utslitt og nedkjølt person på 70-80 kg opp av vannet, både fra brygge og fra båt. Jeg mener ikke at dette skal være fysiske krav som må bestås for å få båtførerbevis, men det vil nok endre holdningene til en del av dem som må prøve slike øvelser. Kombinasjonen av holdninger og kunnskap kan redde liv og redusere antall ulykker på sjøen. Også 50-åringer kan nok bli flinkere til å bruke flyteplagg i båt.

I en situasjon som den de danske turistene kom opp i er det flere ting som kunne redusert sannsynligheten for at liv gikk tapt. Redningsvester og VHF-radio (eller i det minste en mobiltelefon i vanntett pose) er kanskje det viktigste. Det er lett å si at de skulle aldri ha lagt ut på tur i været som var, men det gjorde de. Husk uansett at været kan endre seg til det verre etter at en legger ut på tur, og meteorologene kan ta feil.

Gamle studenter, nye tider

Fungerende debattansvarlig i Dagens Næringsliv, Anna Werenskjold, har gjort en god innsats for å starte en lang debatt med innlegget om gamlisstudentene hvor hun beskriver en situasjon hvor eldre studenter får studieplasser som også yngre mennesker har søkt om å få. I følge Werenskjold har norske universiteter de eldste studentene i Europa og kan fortelle at disse gamle studentene finner en typisk innen humanistiske fag: kunsthistorie og idéhistorie.

Werenskjold har fått tilsvar bl.a. fra forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland: Ny kunnskap bare til unge? Hun viser til at den offisielle statistikken fortellen noe helt annet om Norge i forhold til andre land, og ikke minst at bare en av ti studenter over 30 studerer humanistiske fag. Det er et godt stykke unna det en vanligvis vil betegne som typisk.

Jeg tror vi bør forvente enda flere eldre studenter. Ikke fordi de velger å bli studenter av de grunner Werenskjold lister opp i sitt innlegg, men fordi utviklingen på mange fagområder går såpass raskt at utdanning blir raskere foreldet. De fleste har kanskje 40-45 år i arbeidslivet foran seg når de er ferdige med en høyere utdanning. Det var nok greiere for 50-60 år siden enn det er for dagens nyutdannede. For noen vil fagene forandre seg i betydelig grad. For andre vil arbeidsmarkedets behov forandre seg, og en kan ende opp i en yrkesgruppe som blir så godt som borte. For å følge med i svingene er det nødvendig å vedlikeholde kunnskapene. For noen betyr dette jevnlig påfyll med kortere kurs. For andre kan det være mest hensiktsmessig å ta noen fag på et universitet. Og noen kan like gjerne friske opp utdanningen med en mastergrad.

Ønsker du å gå over fra f.eks. tekniske til administrative stillinger i løpet av karrieren kan det være aktuelt å ta en grad i administrative fag. Kanskje burde det være en målsetning at enda flere enn i dag tar en mastergrad, eventuelt en mastergrad nummer to, etter ca 20 år i arbeidslivet.

Dette er også relevant i forhold til en annen sak i Dagens Næringsliv: professor i samfunnsøkonomi, Torberg Falch, vil ha avgift på studieplasser. Han mener at statens subsidiering av studenter er for høy, og har antagelig regnet ut at det lønner seg å studere. Dessverre har han nok basert seg på at denne universitetsutdanningen også i fremtiden er grunnlaget for 40-45 år i arbeidslivet, og tar ikke med at det skal betydelig påfyll til for å vedlikeholde en høyere utdanning gjennom yrkeslivet. Noen er heldige og får en arbeidsgiver som betaler hele etterutdanningsgildet. Andre må betale det meste selv.

For å opprettholde høy kompetanse i arbeidslivet og en tilfredsstillende grad av lik rett til utdanning bør Norge stimulere til mer etterutdanning og legge bedre til rette for å ta en universitetsgrad sånn omtrent midtveis i arbeidslivsløpet. Det er ikke slik at alle skal ta slike grader, men alle bør stimuleres til å fortsette å bygge opp kompetanse selv om de har en jobb og en arbeidsplass som de trives med. Det er en god forsikring for å være i stand til å møte endringer.

Zen og kunsten å vedlikeholde en statsråd

Det er agurktid, og VG forsøker å lage agurksalat av Kommunal- og regionalminister Liv Signe Navarsete fordi hun har brukt coaching på departementets regning. I utgangspunktet er vel dette en ikke-sak om jeg får si min mening. Navarsete har en lederstilling og coaching kan være like relevant for lederutvikling som annen kursing.

Likevel, når staten betaler er helt riktig å stille spørsmål ved både pris og innhold. I dette tilfellet koster hver konsultasjon kr 3 600,- og coacingen profilerer seg med ordet Zen som vanligvis betegner en retning innen buddhismen. Om ordet Zen er brukt i denne betydning eller som en eller annen form for villedende markedsføring har jeg ikke satt meg tilstrekkelig inn i saken til å ha sterke meninger om, men det er fristende å gjengi en beskrivelse fra nettsiden til vedkommende Navarsete har benyttet som coach:

Programmene i Zen leadership har til hensikt å utvikle evnen til å lede fra «senter». Med ledelse fra «senter» menes en bevisst oppmerksomhet på det som skjer akkurat nå, der bl.a. fokus på pusten er avgjørende. Denne tilstedeværelsen åpner for kontakt med vår spirituelle intelligens - SQ - en klokskap og visdom vi ofte kaller «mavefølelsen».

Dessverre er det slik at det ikke finnes noen god og entydig definisjon på hva coaching er for noe, men det er tydeligvis noe som kan spenne fra lederutvikling til personlig utvikling på det religiøse plan. Jeg har slett ingenting mot Zen, men det kan nok settes spørsmålstegn om staten skal betale for personlig utvikling på dette planet. En annen ting er at prisen virker temmelig stiv, men dette kan selvsagt skyldes at coachen antagelig har måttet tilpasse seg statsrådens travle program.

Når dette er skrevet får jeg også ta med at jeg har selv benyttet tilbud om å bruke et par timer coaching på arbeidsgivers, dvs statens regning. Det kan være fornuftig ressursbruk i en stressende og hektisk arbeidssituasjon, og kompetanse på coaching er litt utenfor det en vanligvis venter at ledere i forvaltningen skal ha.

Dagens Næringsliv trekker også fram et viktig poeng i diskusjonen om det offentliges ressursbruk i lederutvikling:

Det drives utstrakt lederopplæring både i privat og i offentlig sektor her i landet. For eksempel er hver tredje deltager på et av Norges mest profilerte lederkurs, Solstrandprogrammet, offentlig ansatt. Kurset innebærer fravær fra jobb i fire toukersperioder gjennom et år, og koster 250.000 kroner pluss reiser, mat og hotellopphold.

Lederutvikling er en del av personalpolitikken i offentlig sektor som slett ikke er gratis. For skattebetalere kan det være viktig å vite at disse pengene blir brukt på en effektiv måte. For dem som er ansatt i staten kan det være et viktig spørsmål hvem som får delta på slike lederutviklingsprogrammer, og for den saks skyld faglige kurs. Utdanning er dyrt, og denne utdanningen kan være det lille ekstra som gjør at en får jobben neste gang en søker op en spennende stilling.

Frihet og informasjonsfrihet

Jeg har ikke tenkt å kommentere noen av konfliktene i Midtøsten, eller for den saks skyld i andre deler av verden, men når Sven Egil Omdal skriver om tyranniets mediestrategi i Stavanger aftenblad er det all grunn til å oppfordre flest mulig om å lese og å reflektere over hvilken rolle en relativt fri informasjonsflyt på Internett og mer tradisjonelle elektroniske komnunikasjonsnett under og i etterkant av flere hendelser rundt om i verden. For eksempel i etterkant av demonstrasjonene på Den himmelske freds plass i Kina i 1989, kuppforsøket i Sovjetunionen i 1991, presidentvalget i Iran i 2009 og mange andre hendelser hvor tekst, bilder, lyd og videoklipp har kommet ut fra lukkede områder og har bidratt til å gi resten av verden mer balansert og nyansert informasjon.

De fleste av disse historiene gir et klart inntrykk av at makthaverne henger litt etter i bruk av kommunikasjonsteknologi og tjenester som sosiale medier, men det er også klare tegn på at de samme makthavere lærer og tilpasser seg. Under valget i Iran i 2009 ble Internet og sosiale medier brukt av aktivister, men myndighetene iverksatte omfattende mottiltak. Bruk av mobiltelefoner ble blokkert på valgdagen. Israel er dyktige på teknologi og har tydeligvis ikke hatt noen problemer med å blokkere alle former for radiokommunikasjon aktivistene på båter som forsøker å bryte blokaden av Gazastripen har hatt til disposisjon.

Det er verd å merke seg at blokkering av mobiltelefoner og andre former for elektronisk kommunikasjon enkelt kan brukes av myndigheter i andre land, også i Europa. Jamming av mobiltelefoner er velkjent teknologi og utstyr lages av mange produsenter. Ettersom det er ganske enkelt for en terrorist å lage en fjernstyrt bombeutløser har en del land tilpasset regelverket sitt for å få mulighet til å gripe inn i bruken av trådløs kommunikasjon.

I tillegg til tekniske hjelpemidler er bør det heller ikke overraske noen at makthavere i forskjellige land også lærer seg å bruke sosiale medier og aktivistenes egne metoder for mediepåvirkning. Sven Egil Omdals beskrivelse av Hasbarabrigaden illustrerer dette godt:

Titusenvis av proisraelske aktivister er med i nettverk som raskt mottar informasjon som de skal spre via Facebook, Twitter, YouTube og nettforumene til de tradisjonelle mediene. Aktivistene blir bedt om å fylle kommentarfeltene under nettartikler med Israels versjon av hendelsene, samtidig som det offisielle israelske diplomatiet forsøker å manipulere de redaktører og journalister som er ansvarlige for det som står over kommentarfeltene.

Nå er sikkert ikke politisk opposisjon og aktivister opprådd for nye metoder og virkemidler. Massemedier lever av å rapportere fra konflikter og å få ut informasjon fra lukkede områder, så også journalister må utvikle nye metoder for å arbeide under stadig vanskeligere forhold. Vi kan ikke ta informasjonsfriheten som en selvfølge og tro at alt er mulig med Internett og avanserte mobiltelefoner, men fri fly av informasjon fra uavhengige kilder er en verdi vi bør gjøre en innsats for å beholde. Ytringsfrihet er lite verd dersom vi mister tilgang til fakta og uavhengige skildringer av hendelser.

Samfunnsdebatten på nett

Elin Ørjasæter har skrevet kommentar i E24 om bankfolk som blogger om bønder: en informasjonssjef i DnB Nor som på sin private blogg, som nå er slettet, skrev et innlegg med tittelen «jævla bønder». Ørjasæter skriver at:

[Informasjonssjefen] framsto ikke noe sted på bloggen som ansatt i DnB Nor, og kunne heller ikke identifiseres ved mail eller offisielle DnB Nor-bilder. Hans lille blogg var eksemplarisk i skille mellom privat-bloggeren og jobben hans, som ikke syntes på bloggen overhodet.

Jeg er slett ikke enig i bruken av ordet eksemplarisk, for etter min mening skal en være forsiktig med både ordvalg og med hvilke saker en velger å blogge om. Jeg er heller ikke enig med Ørjasæter når det gjelder hvilke følger en tilnærmet eksemplarisk måte å blogge sine private meninger vil få for ytringsfriheten.

DnB Nors «Farmergate» viser hvor farlige sosiale medier er for næringslivsansatte.
Samfunnsdebatten på nett er herved overlatt til trygdemottakere, offentlig ansatte og rikssynsere.

Nå kan nok ikke offentlig ansatte si absolutt hva de vil, uansett om det er på nett eller på trykk. For ansatte i staten gjelder etiske retningslinjer for statstjenesten hvor kapittel 3.3 omhandler ansattes ytryngsfrihet. For en saksbehandler blir lojalitetsplikten supplert av et hensyn til å ikke gjøre seg selv inhabil i både de saker en faktisk behandler og slike spørsmål som en kan tenkes å få på sitt skrivebord i framtiden.

Enkelte saker må jeg pent la være å uttale meg om, men der hvor det er spørsmål om en viss form, takt og tone kan jeg ikke se at samfunnsdebatten lider noen åndenød. Jeg kan ikke si at min ytringsfrihet er påtrengende innskrenket av at jeg avholder meg fra ubehagelig eller rølpete språkbruk.

Overfor en arbeidsgiver, om det er det private næringsliv eller den offentlige forvaltning, så er det nå en gang greit å være klar over mulige følger dersom en blir oppfattet som en løs kanon på dekk. Det er ikke verre enn andre valg en må ta både profesjonelt og privat. Og, for dem hvor ønsket eller behovet for å få si den en har på hjertet eller hjernen på nøyaktig den måten en ønsker så er muligheten der til å delta nokså anonymt, enten det er på trykk eller på nett. Den muligheten bør vi bevare.

Jeg er ikke anonym, det er heller ikke bloggeren som Ørjasæter nevner i sin kommentar: «Iskwew». Mange av oss skriver under psevdonym eller bruker kun fornavn når vi skriver som privatpersoner. Venner og kollegaer kjenner igjen bilder, eller hendelser og ting vi beskriver, og det eneste formålet med å ikke bruke fullt og virkelig navn er at vi på denne måten gir et klart og tydelig signal om at vi deltar i diskusjonene som privatpersoner. Like viktig er det å ikke glemme at nettet er det offentlige rom, Det vi sier bak lukkede dører, sub rosa, det legger vi ikke ut på nett.

Selvdrap: statistikk og kritikk

I denne helgas utgave av Dagens Næringsliv kunne debattsidene by på en kommentar skrevet av professor i økonomi, Atle G. Guttormsen, med overskriften: Selvmordsrate der og her. Saken det dreier seg om er den siste tids selvdrap ved en fabrikk i den kinesiske byen Shenzhen. Fabrikken eies av selskapet Foxconn, som totalt har 800.000 ansatte i Kina. Professor Guttormsen reagerte på en artikkel i DN torsdag 27. mai om denne saken.

DN skriver om det niende selvmordet i år på en fabrikk med 420.000 ansatte. For dem som følger med: det var på tirsdag. Selvmord nummer ti fulgte kort tid etter. En annen opplysning det kan settes et lite spørsmålstegn ved er antall ansatte. DN, Reuters og flere andre skriver at det er 420.000 ansatte. Financial Times og flere med dem skriver at det er 300.000 ansatte. Mer om det senere. Først var det prosessorens kommentar.

Professor Guttormsen spør om ni personer er mange, og sammenligner med den norske selvdrapsraten som er 11,4 selvdrap per 100.000 personer. Med en grov forenkling regner Guttormsen seg fram til at selvdrapsraten for fabrikken er litt over fire per 100.000. (Uten forenklingen er raten litt over fem, men det får så være.) Guttormsens poeng er at selvdrapsraten i Norge er dobbelt så høy som ved fabrikken til Foxconn, og han avslutter med å spørre om DN vil skrive en dobbeltside om det bekymringsfulle arbeidsmiljøet i as Norge.

Jeg er enig at en artikkel om selvdrap i Norge hadde vært interessant. Det er mer enn dobbelt så mange som tar sitt eget liv enn det er trafikkdrepte i Norge. Jeg velger likevel å starte med å påpeke noen svakheter i økonomiprofessorens argumentasjon. For ordens skyld, han er ikke alene om sine påstander. Tom Foremski som blogger for ZDnet bruker omtrent samme argumentasjon når han skriver at å arbeide for Foxconn reduserer risikoen for selvmord.

Guttormsen bruker selvdrapsraten for Norge i sin sammenligning. Landsgjennomsnittet er ikke så veldig mye høyere i Kina enn Norge. Den store forskjellen ligger i hvordan tallene er fordelt i aldersgrupper. I Kina er det langt flere eldre mennesker som tar sitt eget liv enn i Norge. Statistikkene for Norge og Kina er gjengitt lenger ned i dette innlegget. Når det gjelder selvdrapene ved fabrikken i Kina er de jeg har sett noen alder på i området 18-24 år. (En nettavis skriver at den eldste er 28 år.) En annen ting er at Kina er et så stort og folkerikt land at de har flere selvdrapssstatistikker, bl.a. en egen statistikk for byer. For Norge er selvdrapsraten for mennesker i aldersgruppen 15-24 år 14,8 per 100.000. I kinesiske byer er selvdrapsraten i aldersgruppen 15-24 år 3,5 per 100.000. I denne aldersgruppen er selvdrapsraten over fire ganger høyere i Norge sammenlignet med kinesiske byer.

Og, er du en kineser i aldersgruppen 15-24 år og får arbeid i den nevnte fabrikken til Foxconn så dobles risikoen for selvdrap, sånn omtrent.

Det er nok en god idé å ta en titt på lett tilgjengelig statistikk før en mener for mye om en sak som denne.

Det er mer som skurrer med statistikken. Spørsmål jeg ikke har tallunderlag for å besvare er hvordan selvdrapsraten fordeler seg på forskjellige grupper i befolkningen. Er den for eksempel høyere for arbeidsløse enn for dem med arbeid? Er selvdrapsraten høyere for de som arbeider i fabrikken som omtales i denne saken enn for andre som arbeider for Foxconn i Kina? Er selvdrapsraten på fabrikken stigende, synkende eller stabil? Journalister burde ha mer enn nok av interessante spørsmål å stille.

En annen side ved denne saken er på hvilken måte arbeiderne har tatt sitt eget liv. Ni av ti har hoppet i døden. Det er et høyt tall for denne måten å ta sitt eget liv på, selv om statistikken for Hong Kong viser at to av tre i aldersgruppen 15-24 faktisk velger å ende sitt liv på denne måten. (For USA er tallet to av 100.)

Noe som er verd å merke seg er at fabrikken til Foxconn er et lukket samfunn. Om det er 300.000 eller 420.000 som arbeider der er usikkert. En av grunnene til usikkerheten kan være at arbeiderne bytter jobb i et høyt tempo. En avis skriver fem prosent per måned, og en nettavis i Singapore skriver at det har sluttet 50.000 per måned de siste tre månedene, Arbeiderne bor på fabrikkområdet, som også har butikker, spisesteder, velferdssentre og en politistasjon. Boforholdene er svært enkle, det dreier seg om felles soverom med køyesenger. Fritiden er svært begrenset. En fridag i uken er en rettighet en får først etter å ha vært ansatt en viss periode.

Når norske aviser skriver at Foxconn vil bekjempe selvdrap med lønnsøkning. Det kan virke som et godt og velment initiativ fra en arbeidsgiver, men det ser ikke ut til at vestlige medier har fått med seg at kunngjøringen kom like etter at lokale myndigheter kunngjorde at minstelønnen i byen skal økes med virkning fra første juli. Minstelønnen i fabrikken til Foxconn har til nå vært identisk med minstelønnen fastsatt av myndighetene.

En siste vinkling, og den egentlige grunnen til at jeg har surfet meg gjennom hva et noen titalls nettaviser har skrevet om saken, er hvordan en bedrift skal forholde seg til en situasjon som denne. Er det en mediekrise, hvor mediene skriver om forhold som slett ikke er nye eller unormale, eller er det et reelt problem? For en bedrift er det nok all grunn til å forholde seg aktivt til selvdrap blant ansatte, og særlig selvmord på arbeidplassen, uansett hvor mye lavere selvdrapsraten for bedriftens ansatte er sammenlignet med landsgjennomsnittet. Og, denne typen saker er ikke noe som bare forekommer i Asia. For åtte måneder siden var France Telecom i mediebildet med en lignende sak.

Følgende illustrasjoner er hentet fra nettstedet til verdens helseorganisasjon WHO.

For kinesiske byer er fordelingen av selvdrapsrater på aldersgrupper som følger: