Bloggermakt

Det har vært interessant å følge diskusjonen om blogging fra demokratenes lands­møte i USA. Det startet med opp­stemte meldinger om at en del bloggere har fått presse­akkreditering på landsmøtet. Dette er en klar aner­kjen­nelse av en gruppe seriøse bloggere, og kanskje et interessant skritt i utviklingen av sam­spillet mellom tradisjonelle medier og blogger. Ikke alle var like begeistret, og en i over­kant kritisk røst var Alex Jones i Los Angeles Times.

Convention seats do not turn Internet gossips into journalists.

Jay Rosen gir klart svar i PressThink. Om Jones hadde lest en eneste av bloggene til dem som er akkreditert før han skrev artikkelen sin så kommer ikke dette fram av artikkelen.

He treated as factual and descriptive for all invited the general reputation blogs have among journalists for inaccuracy, rumor-trading, and "mere" opinion — Matt Drudge-ness

Spørsmålet jeg har lyst til å stille er hvorfor Jones i det hele tatt skrev artikkelen. Det er ikke noe nytt at noen frilansere og andre får presse­akkreditering på slike arrangementer som det er snakk om her. Jeg tror ikke det er antallet. Det er 36 vanlige bloggere i tillegg til Jay Rosen som er akkreditert. Det er en dråpe i et hav på 15 tusen journalister som dekker demokratenes landsmøte.

Noen bloggere har nok tråkket journalistfaglig ømme tær. JD Lassica skriver om en myte som om horder av bloggere som ønsker å fortrenge journalister og tradisjonelle medier.

Jones also props up the myth that legions of bloggers want to replace mainstream journalists, when what they really want is to be brought into the conversation.

David Weinberger som er akkreditert sier ganske enkelt at han ikke dekker lands­møtet. Han er bare til stede og skriver om det.

Realiteten er nok at bloggerne er i ferd med å bli en akseptert del av et totale medie­bildet. New York Times har en langt mer positiv vinkling på saken og kaller ikke bloggerne for journalister. Av en eller annen grunn bruker de betegnelsen dag­bok­skribenter. Det kan opp­fattes som litt malurt eller at avisen i bunn og grunn er litt redd for bloggerne. Jeg vil tro at bloggere flest er for­nøyd om de ganske enkelt kalles bloggere. Poenget er at mange bloggere må regnes som medieaktører.

Kan vi legge spørsmålet om journalistbegrepet til side så kan er det mer interessant å se på de politiske bloggerne med ut­gangs­punkt at de tradisjonelle mediene inviterer svært mange typer kommentatorer til å skrive i aviser og snakke på radio og fjernsyn. Denne gruppen har ved mange anledninger fått presse­akkreditering for å kunne kommentere fra den begiven­heten som skal dekkes. Bloggerne er at de ikke er under­lagt redaktørens kontroll, men det kan sammen­lignes med at frilansere får akkreditering uten at de har solgt artikler eller bilder til noen. Det nye med bloggerne er at de har sin egen kanal for publisering. Det gir større makt, men krever også større ansvar.

"I'm intrigued at the way that bloggers and blogs have forced their way into the political process on their own; that's why I want to incorporate the blogs into our coverage," said David Bohrman, Washington bureau chief for CNN

En bloggers innflytelse hviler på bloggerens eget renommé. Når tradisjonelle medier som CNN følger de politiske bloggerne kan de gi et stort bidrag til å bygge opp en bloggers renommé, men det gjøres sann­synlig­vis en streng redaksjonell vurdering. Jeg tviler på at de vil skjære alle over en kam.