Lettlest?

Det har skjedd så mye siden jeg postet Huilbtertlulter at det er på tide med en oppfølger. Det er ganske interessant å se hva som kan skje når kollektiv nysgjerrighet får utfolde seg på nettet. Det er ikke hver gang det går like fort, men for denne typen oppgaver er det alltid bedre med flere hoder enn ett.

Kilden til årets vandrehistorier på norsk og engelsk har ennå ikke dukket opp. For det eldre sitatet med referanse til New Scientist ser det bedre ut, kilden er visstnok et leserbrev til New Scientist fra 1. mai, 1999. I leserbrevet ble også et engelsk universitet navngitt, Nottingham University. Det er et utdrag fra dette leserbrevet som har vandret på nettet, blitt pyntet litt på og mistet kildehenvisningen underveis.

Om årets tekst er en kraftig omskrivning eller har en ny uavhengig kilde har ingen funnet ut av, ennå…

For de fleste er det antagelig mer interessant å se på påstandene i de forvanskede tekstene framfor å finne ut hvordan de har vandret og endret seg underveis.

At vi har lett for å overse skrivefeil er velkjent. På engelsk kalles det proof-reader's error. De som har forsøkt å lese korrektur, særlig før vi fikk tekstbehandling med stavekontroll, vet at det er lett å overse stavefeil.

At det er avstand mellom ord er viktig for hvordan vi leser. Når vi leser beveger øyet seg i små rykk, og forsøk har vist at lengden på ord virker inn på lengden av disse rykkvise bevegelsene. Dermed er det nærliggende å anta at bokstavene i begynnelsen og slutten på ord er viktigere enn bokstavene i midten, men en antagelse er ikke noe bevis. Litt fordypning i faget styrker heller en mistanke om at antagelsen er en feiltagelse.

En langt viktigere faktor er at kontekst påvirker hva vi oppfatter når vi leser. Engelsk tekst har et rikelig innslag med ord som er en til tre bokstaver lange. Dersom vi tar utgangspunkt i påstanden i den norske utgaven av teksten, som er identisk med påstanden i leserbrevet fra New Scientist, så vil alle ord på fem eller færre bokstaver være riktig stavet. I den forvanskede norske teksten var nesten 59 prosent av ordene riktig stavet.

Dersom vi bruker en tekst som har et rikelig innslag med lange ord blir det med en gang verre, og for språk med et rikelig innslag av sammensatte ord blir det fort mange lange ord. Da er det kanskje mer interessant å se på hvor mye tekst med feil ord deling senker lesehastigheten enn å begeistres av at vi klarer å lese tekst med mye stavefeil.

Til slutt, en av de refleksjonene jeg har gjort meg når jeg har lest diverse kommentarer om hvor lett det er å lese forvansket engelsk er at det fremdeles er ganske vanskelig å lese selv riktig skrevet engelsk. Jeg tenker da særlig på diktet The Chaos. Om det er lettere å finne skrivefeil enn å gjennomføre en høytlesning med korrekt uttale får andre finne ut av.

[NB! Noen vil sikkert kommentere at The Chaos også er kjent med en annen forhistorie og forfatter ukjent (eller George Bernard Shaw). For ordens skyld er ikke referansen på nettsiden til den amerikanske ambassaden helt korrekt den heller, men det får antagelig være måte på å pirke.]