Huilbtertlulter

I siste halvdel av august dumpet denne meldingen inn i innboksen min som en videresendt e-post, og jeg sendte den selvsagt videre til noe få venner etter å ha rettet en skrivefeil. (Jarle og Eirik Newth har for lengst lagt ut meldingen, men med den lille skrivefeilen inntakt, jeg har derimot rettet en feil til¹.)

En visktenpaleig unsdelrøkese gjort ved et untivseriet i Enlagnd har vist at desrom de to føsrte- og to siste botsvkeane i alle oredne i en tekst er riktig plessart, spllier det liten rolle hvkilen reføkkelge de øvirge boskvetane i oredne kommer. Tektsen er fullt lebsar selv om de andre bokeastvne kommer huilbtertlulter! Dette er fordi vi ikke leser hver eneklt botksav, men ser bidlet av ordet som hehlet.

Inresastaent!

Nå var ikke dette helt ny viten for meg, men jeg var litt nysgjerrig på om det vandret en tilsvarende engelskspråklig melding rundt på nettet. Naturlig nok var det var litt vanskelig å gjette på en oversettelse jeg kunne prøve på Google. Dermed var det bare å vente på at det dukket opp noe på blogger jeg leser. Det kom i forrige uke, og meldingen overrasket litt.

Jeg fulgte meldingen et par ledd bakover i bloggeland og havnet hos David Harris, men det kryr av blogger med denne meldingen og jeg har ikke tenkt å finne ut hvem som postet den først.

Aoccdrnig to rscheearch at an Elingsh uinervtisy, it deosn't mttaer in waht oredr the ltteers in a wrod are, olny taht the frist and lsat ltteres are at the rghit pcleas. The rset can be a toatl mses and you can sitll raed it wouthit a porbelm. Tihs is bcuseae we do not raed ervey lteter by ilstef, but the wrod as a wlohe.

Det som overrasker litt er at det i den engelske versjonen står kun første og siste bokstav i ordene på rett plass, og ikke de to første og to siste som det står i den norske versjonen.

Teksten er antagelig en vandrehistorie, og da er det alltid litt spennende å se om det er mulig å finne en kilde. Det kan for eksempel ha vært en konferanse nylig. Et tegn på at det kan være en vandrehistorie er at det blir vist til et engelsk universitet, men det står ikke hvilket. [Tilleggskommentar: Etter mer surfing fant jeg varianter hvor et universitet er navngitt, men fremdeles uten referanser som kan sjekkes.]

Jeg kunne heller ikke fri meg fra tanken på at dette hadde jeg hørt før, og litt mer googling og lesing i blogger førte meg til Brad DeLong. Her fant jeg en versjon som vandret rundt på nettet som en e-post for omtrent ett år siden.

…randomising letters in the middle of words [has] little or no effect on the ability of skilled readers to understand the text. This is easy to denmtrasote. In a pubiltacion of New Scnieitst you could ramdinose all the letetrs, keipeng the first two and last two the same, and reibadailty would hadrly be aftcfeed. My ansaylis did not come to much beucase the thoery at the time was for shape and senqeuce retigcionon. Saberi's work sugsegts we may have some pofrweul palrlael prsooscers at work. The resaon for this is suerly that idnetiyfing coentnt by paarllel prseocsing speeds up regnicoiton. We only need the first and last two letetrs to spot chganes in meniang.

Her er vi tilbake til de to første og de to siste bokstavene i hvert ord igjen. Det er har altså skjedd en underlig mutasjon mellom den engelske og den norske utgaven av årets versjon.

Det er også en annen liten detalj hvor det er forskjell mellom årets og fjorårets utgave. I teksten fra i fjor nevner ikke noe engelsk universitet. Det er en henvisning til New Scientist som kan tyde på at forfatteren har en britisk tilknytning. (Men mistanken om akademisk tilknytning svekkes av skrivefeilen randomising og randomise.) Det som er mer interessant er at det er en referanse til Saberis arbeid. Selv om teksten åpner for at navnet er Saebri, som er et sted i Afrika, så er det større sjanser for at referansen viser til Kourosh Saberi ved UC Irvine. Han jobber med slike ting, selv om det i hovedsak er tale og ikke skrift han har publisert artikler om.

Hvordan vi oppfatter den forvanskede skriften er uansett et interessant fenomen. Det minner meg om hvor vanskelig det er å lese korrektur. Korrekturlesing krever ikke bare god språkkunnskap, men veldig god konsentrasjon.

[¹Rettet 2003-09-24: Nok en skrivefeil - Enlagnd (i den første "siterte" teksten)]