digme: blogg

Fritt ord i fri dressur

Jeg er ganske usikker på hva stiftelsen Fritt Ord har ment da de valgte mottager av årets pris. Jeg er like usikker på det som jeg er sikker på at jeg ikke har lyst til å skrive så mye om prisvinneren. Valget er derimot verd en kommentar.

Fritt Ords pris er en påskjønnelse til personer eller institusjoner for virke som i forhold til institusjonens formål anses som særlig verdifullt. Hva er nå institusjonens formål?

Institusjonen Fritt Ords fremste formål er å verne om og styrke ytringsfriheten og dens vilkår i Norge, særlig ved å stimulere den levende debatt og den uredde bruk av det frie ord.

Årets valg av prisvinner har stimulert til debatt, det skal Fritt Ord ha, og prisvinneren har utnyttet ytringsfriheten til å si ting som mange ikke liker å høre. Valget har likevel overrasket, for prisvinneren har på ingen måte problemer med å komme til orde i samfunnsdebatten. Hun har skrevet 17 bøker, vært spaltist i flere aviser, bl.a. 10 år Aftenposten, og skrevet en rekke kronikker og artikler ut over dette. Hun har sittet i Venstres prinsippprogramkomité. Hun har sine tilhengere og hun har sine meningsmotstandere, og bortsett fra at ordbruken kan bli ganske sterk så skjer det et ordnet ordskifte innenfor ytringsfrihetens rammer. Hun har fått Statens treårig kunstnerstipend, diverse arbeidsstipendier fra Norsk Faglitterær Forfatterforening, og har vært statsstipendiat fra 2004.

Årets prisvinner er et eksempel på at det kan medføre omkostninger ved å delta med selvstendige meninger i en offentlighet som er preget av selvsensur og berøringsangst i forhold til brennbare temaer.

Jeg har etter beste evne forsøkt å lese og lytte meg gjennom de siste to ukenes debatt om prisen og prisvinneren, uten å bli noe klokere på begrunnelsen for tildelingen. Det nærmeste jeg kommer er at pressen feilsiterer årets prisvinner, hennes meningsmotstandere feiltolker henne og tar henne ikke på alvor, og at hennes meninger ikke kommer tilstrekkelig frem i samfunnsdebatten.

Styreleder Francis Sejersted har også undertreket at Fritt Ord ikke er en toleransepris. Samtidig virker det som han ønsker å fortelle oss at meningsmotstanderne ikke viser årets prisvinner stor nok toleranse. Jeg lurer på om Fritt Ord bruker årets pris først og fremst til å belære folket. De har prestert å gjøre sin begrunnelse selvoppfyllende når selve tildelingen har skapt såpass lurveleven at det i ettertid kan settes spørsmålstegn ved ytringsfrihetens kår i dette landet. Fritt Ord har også antydet at det er grenser for hvem som kan få prisen.

Jeg lurer på hva slags debatt vi hadde fått dersom Fritt Ord hadde vært like konsekvente som den amerikanske American Civil Liberties Union (ACLU). De har ved flere anledninger arbeidet for at også Ku Klux Klan skal nyte godt av ytringsfriheten. En hjørnestein i ytringsfriheten er toleranse. Et svært viktig spørsmål er hvor langt vi kan være tolerante mot de som er intolerante. Jeg tror det er viktigere å diskutere slike spørsmål i stedet for å fortelle at vi er for eller mot årets vinner av Fritt Ords pris.

Hva jeg mener om årets pristildeling? Jeg tror jeg starter med å anbefale Anders Hegers Voltaire og vrangforestillinger. Der nevner han en av Voltaires samtidige, Claude Adriene Helvétius. Oppstyret rundt Helvétius dreide seg om hans hovedverk, De l'esprit. Denne boken hadde nok vært en av mange ubemerkelsesverdige om ikke kirke og stat hadde fordømt den som kjettersk og brent boken på bål. Dette ga den stor oppmerksomhet og den ble raskt oversatt til flere språk.

Jeg har en følelse av at alt oppstyret omkring årets mottager av Fritt Ords pris først og fremst gir mottageren langt større oppmerksomhet enn vanlig. Kanskje hadde vært like greit med litt mindre diskusjon om person og meninger, og litt mer diskusjon om forholdet mellom ytringsfrihet og toleranse.

Playing For Change

(En slags reklamepause med mening. En plate det er verd å få med seg.)

Playing For Change | "War/No More Trouble" — Song Around The World
from Concord Music Group on Vimeo.

playingforchange.com — performed by musicians around the world adding their part to the song as it traveled the globe.

(Et annet flott spor fra samme plate er Ben. E. King-låte Stand by me)

Når pingviner flyr

Nå og da snubler jeg over design og teknologi som får meg til å stoppe opp litt og bare nyte synet av hva kreative mennesker har funnet på og fått til. En god del høyteknologibedrifter har fått en rik flora av idéer til å spire og gro i forskning- og utviklingsavdelinger med god takhøyde. Festo er tydeligvis en virksomhet i denne kategorien. Se video og la deg imponere.

For dem som ikke er så glad i kommentarer på tysk, fortvil ikke: det finnes en engelskspråklig versjon.

For dem som umiddelbart vil se mer så finnes det en presentasjon av forrige generasjon skryteprosjekter. Se videoklippet under.

Solskinn, teknologi og drikkevann

De siste dagenes blogging om solovner virvlet opp en del informasjon om vann. Jeg tilbringer såpass mye tid i båt at det å gjøre sjøvann til drikkevann kan være nyttig kunnskap. Det kan gjøres med nokså dyre maskiner som bruker en del elektrisk kraft, og det kan gjøres ganske enkelt og billig med solenergi. Å fjerne salt fra sjøvann eller brakkvann er en litt annen problemstilling enn pasteurisering av ferskvann, men løsningene kan i mange tilfeller også brukes på svært forurenset vann, og fjerner for eksempel tungmetaller.

En masseprodusert vannrenser er Watercone. Det er en enkel løsning med elegant design, og har en antatt levetid på 5 år med daglig bruk. Prisanslaget fra produsenten er 20 euro. Hver enhet kan produsere mellom en og halvannen liter vann i varmere strøk. Det som er spennende er at prinsippene bak denne løsningen er så enkle at det også er mulig å produsere slike soldrevne vannrensere lokalt av billigere materialer. Dette kan også skape lokale arbeidsplasser. Det korte videoklippet under viser hvordan enheten fungerer, om du ikke vil se hele presentasjonsvideoen (3 minutter).

Et eksempel på hvordan man med svært enkle materialer kan improvisere en vannrenser er demonstrert i en video laget av Zack Scott. Nå er det slett ikke nødvendig å bruke jord for å få vannet skittent, og legger du f.eks. sort plast i bunnen av vannrenseren vil den bli mer effektiv, men Zack Scott får i det minste demonstrert at vannrenseren virker. Like viktig er det at han får demonstrert at denne typen vannrenser klarer ikke å fjerne all slags forurensing.

Til slutt har jeg funnet fram et ganske engasjerende foredrag av Alex Steffen, grunnleggeren av Worldchanging.com. Det varer 17 minutter, men det er verd å høre på.

I tillegg til pasteurisering og destillering er også en tredje sollysbasert enkel medode i bruk: SODIS, som i praksis utnytter den ultrafiolette strålingen til renseprosessen.

En klimaluring

Dette er tredje og sannsynligvis siste artikkel om klimaoppfinnelsen til Jon Bøhmer, men langt fra det siste jeg skriver om miljøvennlig teknologi. Temaet denne gang er den mest spennende delen av det Bøhmer har fortalt mediene. Jeg må dessverre starte med en liten selvmotsigelse. Saken i Dagbladet avsluttes med følgende sitat:

Business er det eneste som funker. Det er et prinsipp som folk over hele verden forstår. Å gi bort ting som i tradisjonell bistand fører lett til korrupsjon

Til NRK har Bøhmer sagt følgende:

Folk her nede driv business, og det gjer vi au. Lokale innbyggjarar kan fungere som forhandlarar og tene pengar på det. Samtidig kan vi drive ned prisen på produktet ved at rike land kjøper karbonkreditt frå oss.

Likevel, til Dagbladet sier han også følgende om forretningsmodellen sin:

Etter hvert er tanken at solkokerne kan distribueres gratis og finansieres av rike land ved hjelp av karbonkreditter. Ifølge Bøhmer kan hver familie spare rundt to tonn CO2 hvert år med hans oppfinnelse. Hvert tonn er verd ti euro.

Det høres jo ut som en selvmotsigelse. Bøhmer advarer mot å gi bort ting, men har samtidig planer om å gi bort ting. Det spørsmålet jeg umiddelbart stiller meg er: Hva med inntektene fra salg av karbonkreditter? Dersom ovnene varer mer enn tre måneder blir det et overskudd dersom anslagene stemmer. Vel, innsparingen er avhengig av hvor mange mennesker husholdningen består av og i hvor stor grad ovnen brukes, men to tonn per år virker ikke så galt og det kan faktisk være mer. Dagens pris for klimakvotene er faktisk nærmere 13 euro. Forum for the future skriver følgende om Bøhmers planer:

He expects each stove to make a yearly profit of 20-30 euros, which will more than cover the manufacturing cost. The surplus will fund production of a suite of other products which offer solar-powered solutions for villagers in the developing world: a torch; a plastic bag which heats and cleans water; and a smokeless cooker which burns biomass.

De som jobber med reflektorovnen CooKit i Kenya forteller at den normalt varer i to år. Dersom Kyoto Box er like holdbar betyr det at hver solovn som deles ut gratis kan gi en margin på 35-55 euro. (Bøhmer har i ett intervju antydet 5 år, men da er det sannsynligvis snakk om en utgave av plast.) Produksjonskapasiteten Fast Company nevner skulle tilsi at det kan dreie seg om store beløp:

The Norwegian-born inventor's box, named after the international treaty designed to stop global warming, has already gone into production in a Nairobi, Kenya factory with the capacity to produce 2.5 million boxes each month.

Jeg skal ikke gjette på summene her, men noen vil nok påstå at dette er en potensiell seddelpresse. Det vil kreve gode rutiner å sikre at det ikke kommer store beløp på avveie. Det er et stort antall kvinner i noen av verdens fattigste land som ved daglig bruk av ovnene reduserer CO₂-utslipp. Da blir det et spennende spørsmål hvor stor innflytelse de får over hvordan inntektene fra salg av klimakvoter skal brukes. Det kan hende at de vil prioritere andre formål enn soldrevne LED-lommelykter til 20 euro eller andre produkter firmaet til Bøhmer ønsker å utvikle.

Det positive med denne historien er at når det regner på en så kan det hende at det regner på noen flere. Det finnes non-profit organisasjoner som har over 10 års erfaringsdata allerede som kan ha stor nytte av å selge klimakvoter. I en flyktningleir er det god mulighet for å kontrollere bruken av solovner, og inntekten fra salg av klimakvoter kan gå direkte til den enkelte leir og brukes på best mulig måte etter forholdene i hver enkelt leir. Dette åpner jo for spennende muligheter.

For å understreke en ting så tydelig som mulig: jeg forsøker ikke å kaste noen mistanke på Bøhmer med hensyn til hans planer eller forretningsvirksomhet. Jeg ønsker kun å stille spørsmål for å få klare svar når det gjelder pengeflyt, og særlig når det gjelder kontroll av at alt går riktig for seg. Det ville for eksempel være veldig trist om solovner subsidiert av klimakvoter ender opp som billig emballasje. I det første sitatet advarer Bøhmer mot korrupsjon. Det gjør jeg også, og så stiller jeg noen spørsmål jeg håper er relevante. Og, når de enkle regnestykkene viser at det kan dreie seg om store beløp er det ikke usannsynlig at også aktører med helt andre motiver enn å redde klimaet og forbedre levekår i fattige land kommer på banen.

[Les forrige artikkel: Fram og tilbake er ganske langt]

Fram og tilbake er ganske langt

Etter å ha lest en del kommentarer rundt klimaoppfinnelsen til Jon Bøhmer ble jeg inspirert til å skrive annen del i en serie som antagelig vil ende opp med tre eller fire artikler. Denne er skrevet for å svare på et spørsmål som ofte kommer når noen presenterer tilsynelatende enkle oppfinnelser: Hvorfor har ingen tenkt på dette før?

Som nevnt i forrige artikkel tenkte noen på dette for over 240 år siden, men Bøhmer legger vekt på at dette er en enkel løsning som kan masseproduseres billig.

Den består av to bokser, den ene inni den andre, og et glasslokk som slipper solvarmen inn.

Spennende, jeg tror jeg vil bidra med en illustrasjon.

Bildet over er hentet fra sommerutgaven 1994 av bladet til Solar Cookers International (like etter at denne organisasjonen skiftet navn fra Solar Box Cookers International). Om jeg ikke har lest meg fullstendig bort så er solovnen som bygges på dette bildet laget av to pappesker inni hverandre, men hvilken av flere modeller som ble brukt på den tiden har jeg ikke funnet svar på. Den største forskjellen mellom disse og Bøhmers eske er at på en del av de eldre modellene er bare bunnen sortmalt. (Derimot har Bøhmer gjort noe underlig på bildet som er brukt av NRK og i flere utenlandske nettaviser. Kokekaret som brukes i solovnen bør være sort.)

Folkene bak Solar Cookers International fant byggebeskrivelse for en kokeeske i en bok utgitt av Fredskorpset på 1960-tallet, og det ble etter hvert utviklet flere modeller, både enkle og påkostede. Det viste seg at de enkleste kokeeskene hadde forbedringspotensiale. De kunne lages enda enklere og billigere. En radikalt forenklet utgave ble laget av franskmannen Roger Bernard som brukte kun en pappeske og en salatbolle av glass eller klar plast. Her er det helt nødvendig at kokekaret er sort. Bildet under viser tydelig at solovnen fremdeles er laget av en pappeske.

Neste trinn i utviklingen kom fra Barbara Kerr som fant ut at salatbollen kunne erstattes av en vanlig stekepose. Deretter endret hun designet på reflektoren så den ble stødigere og mer effektiv. Denne solovnen ble deretter utviklet videre til CooKit. Dagens utgave veier ca en halv kilo og kan brettes til en flat pakke på 33x33 cm når den ikke er i bruk. Prisen er oppgitt til 3-7 US$, dvs fra omtrent samme pris som Bøhmers solovn og ned til det halve. Den kan masseproduseres, og den kan produseres lokalt.

Kort sagt: noen startet med en løsning noenlunde lik Bøhmers for over 40 år siden og utviklet den videre til reflektorovnen CooKit for 15 år siden. Det er mulig at forholdene har endret seg såpass på 15 år at det er verd å forsøke Bøhmers løsning. Det er fint med alle som kommer med ny glød og idealisme, men jeg er skeptisk dersom Bøhmer ikke har gjort så mye som noen enkle søk på Internettet for å finne ut hva andre allerede har prøvd og hva han kan lære av dette. (Når Bøhmer snakker om å produsere 10.000 solovner for å teste den ut er jeg fristet til å vise til et bilde fra flytningleiren Iridimi i Chad hvor det ble talt over 4.000 CooKit solovner i bruk samtidig i 2007.)

Det blir selvsagt ganske spennende å se hvordan løsningen til Bøhmer vil utvikle seg etter testing og praktisk erfaring. Teknologiutvikling tar i praksis noen skritt bakover eller til siden nå og da. All oppmerksomhet denne teknologien får er uansett positivt for miljøtiltak.

Oppdatert:
Et litt dypere søk i denne saken avdekket at Bøhmer har designet solovner tidligere. I 2007 presenterte han en solkoker i aluminium. I intervjuet fortalte han at han hadde sett på andre solkokere og bl.a. prøvd å videreutvikle et gammelt patent. Solkokeren Bøhmer og firmaet Kyoto Energy presenterte i 2007 er illustrert på bildet under. Pappeskemodellen Kyoto Box er så absolutt en forenkling.

[Les forrige artikkel: En solskinnshistorie]
[Les neste artikkel: En klimaluring]

En solskinnshistorie

NRK og Dagbladet kan i dag fortelle at norske Jon Bøhmer har vunnet konkurransen FT Climate Change Challenge for den mest nyskapende løsningen knyttet til klimaendringene. Norske medier presenterer dette som en oppfinnelse, men det er en nokså drøy påstand. Ikke bare er det en gammel og velkjent idé, men på nettstedet til organisasjonen Solar Cookers International (SCI) er det en egen seksjon for kokeesker og byggeplaner for slike hvor du finner et par modeller laget av to pappesker som står inni hverandre. Beskrivelsen til NRK av solovnen er forøvrig så pussig at den er verd å sitere

Solkokaren nyttar drivhuseffekta til å koke vatn […]

Om noen skulle smile av ordet drivhuseffekten så er det altså slik at kokeesken er en over 240 år gammel oppfinnelse som på 1800-tallet ble brukt nettopp til å forklare drivhuseffekten i jordens atmosfære. Kokeesken er et lite og veldig effektivt drivhus.

Det er også interessant å se at SCI har et kontor i Kenya, det har de hatt i over 10 år. De har utviklet en enkel og billig solovn som produseres lokalt i 25 land. Produksjonen av solovnene til SCI skaper også arbeidsplasser for kvinner. Jeg aner ikke hvilket forhold Bøhmer har til SCI, men virksomheten hans er i det minste registrert på nettstedet til SCI. Det er litt forvirrende at den er oppført som NGO når det ligner mer på en vanlig forretningsvirksomhet.

Nå vil han nytte prispengane til å teste ut produktet i fleire utviklingsland, før det forhåpentlegvis kan hjelpe millionar av menneske i Afrika. For Bøhmer legg ikkje skjul på at det ligg pengar i oppfinninga.

Kanskje Bøhmers Kyoto Energy kan få litt hjelp av organisaasjonen Kyoto Twist som har noen års erfaring allerede?

Det er mulig at det er norske medier som hausser dette litt opp, og at Bøhmer har et ryddig forhold til SCI og andre aktører. Jeg vil likevel sette spørsmålstegn ved forretningsidéen. Det er sikkert mulig å starte en relativt miljøvennlig produksjon av pappeskebyggesett til solovnene, men jeg vil tro det er enda mer miljøvennlig å utnytte brukte pappesker som allerede er i nærheten av brukerne. Noen steder er det behov for å distribuere pappesker, andre steder holder det lenge å distribuere litt kunnskap og glass, pleksiglass eller plast. Å satse på branding og franchising av en enkel og velkjent teknologi som flere andre non-profit organisasjoner allerede arbeider med å utbre virker underlig.

Business er det eneste som funker. Det er et prinsipp som folk over hele verden forstår. Å gi bort ting som i tradisjonell bistand fører lett til korrupsjon,

Det kan nok hende at det ikke alltid er noen god idé å gi bort ting. Å gi bort kunnskap er derimot ofte en vinner.

Til slutt:
Et lite problem med Bøhmers argumentasjon her er at han faktisk ser for seg at han skal gi bort kokeeskene, som faktisk er ting. Betaling skal han få av andre, gjennom salg av CO₂-kvoter. Dersom en kokeeske har tilstrekkelig levetid kan salg av kvoter gi et meget godt overskudd. Dersom det selges kvoter for esker som ikke brukes, men går rett på dynga så blir overskuddet bare større. Det krever riktig rapportering og god kontroll for å unngå korrupsjon.

Jon Bøhmer har sikkert gode hensikter når han satser på solovner, og han skaper i et minste oppmerksomhet mot en miljøvennlig teknologi. Hvor god hans konstruksjon er i forhold til andre kan testes ut. Det finnes faktisk en standard for å teste solovner. Da SCI startet praktisk utprøving av sine ovner 1994-95 hadde de større suksess med sine reflektorovner enn kokeesker som var prøvet ut tidligere. Da blir det interessant å følge utprøving av Bøhmers kokeeske nå, 15 år senere. En annen viktig faktor er holdbarheten til ovnene. Det er også knyttet et CO₂-regnskap til produksjon, distribusjon og gjenvinning av kokeeskene.

Helt til slutt:
Omtalen av denne saken i CNN har også et kort intervju med Patrick Widner fra SCI som er positiv at flere vil arbeide med dette:

"We are pleased that Mr. Bohmer has taken up the cause and interest of the 95 member organizations and 160 individuals of the Solar Cookers Worldwide Network," Widner said. "It would be a pleasure to work with Mr. Bohmer in Kenya where we have been promoting the use of solar cookers for ten years."

(Widner er ganske beskjeden. 10 år er så lenge SCI har hatt eget kontor i Kenya, men i følge deres eget tidsskrift har de arbeidet i landet mer enn dét.)

[Les neste artikkel om solovner: Fram og tilbake er ganske langt]

[Se også Øyvinds verden]

Påskevignetten fyller førti — minst

Sonja spør etter påskesanger, og hvilken musikk gir vel mer norsk påskestemning enn musikken som i årevis har fulgt fjellvettregler og Severin Suveren. Originalversjonen er kanskje ikke så kjent som arrangementet vi har blitt flasket opp med av NRK, men låta heter Daydream og ble utgitt på plate i 1969 av det belgiske bandet Wallace Collection. For ordens skyld, innspillingen er fra 1968 og låta er skrevet av Raymond Vincent, Sylvain Vanholme og David MacKay (og disse tre har vel lånt en og annen strofe fra Tchaikovsky). Versjonen NRK har brukt, helt siden påsken 1969, er Frank Pourcel et son grand orchestre.

Videoen to Wallace Collection fra 1969 sier sitt om hvordan verden så ut på den tiden.