digme: blogg

Et i overkant åpent samfunn

Hvert år, en gang ut i oktober går det norske samfunnet litt av hengslene. Skattelistene legges ut på Internet og nøkkeltallene for ligningen til nesten alle norske skattebetalere er tilgjengelig for alle som ønsker å se, uansett om den enkelte skattebetaler har klaget på ligningen eller påpekt feil i opplysningene som legges ut. Tradisjonen her utviklet seg fra papirlister som ble lagt ut på ligningskontorene for offentlig innsyn. At opplysningene er offentlige er nokså uproblematisk, men når opplysningene legges ut på nettet kan de lett behandles videre og kombineres med andre opplysninger. Det er på høy tid at det reises en debatt om dette er en utvikling som vi trenger og ønsker.

Det er flere argumenter for å offentliggjøre nøkkeltallene ligningen. Den enkelte borger og mediene har en mulighet til å gjøre en viss kontroll med at Skatteetaten ikke forskjellsbehandler noen av oss. Det gir en viss mulighet for å avsløre at enkelte lurer seg unna fellesskapets forpliktelser, f.eks. ved å utnytte smutthull i lover og regler. Det gir en viss mulighet til å kontrollere at enkelte uberettiget utnytter støtteordninger. Listen kan sikkert gjøres lengre, men det er også verd å understreke at vi må ta forbehold: en viss mulighet. Sikre kan vi aldri være. Vi har ikke innsyn i alle tallene som er lagt inn i selvangivelsen.

De fleste ønsker nok ikke å betale mer skatt enn nødvendig, og formue kan plasseres slik at ligningsverdien blir lavest mulig og det er mulig å utsette skatt. De som har mest har størst muligheter til å foreta slike disposisjoner på helt lovlig vis. De som ikke har rent mel i posen har antagelig ikke så stor grunn til å synliggjøre formue og inntekt.

Personvernet er en avveining mellom enkeltindividets behov for privatlivets fred og samfunnets behov for innsyn. Grensene kan trekkes hvor som helst mellom ytterlighetene. En mulighet å påføre den som ønsker innsyn en liten kostnad, for eksempel å måtte gå til ligningskontoret for å få innsyn der. En annen mulighet er å kreve at den som ønsker innsyn må identifisere seg, i det minste for Skatteetaten. Når politikere og journalister argumenterer om viktigheten av å avsløre styrtrike mennesker som snylter på fellesskapet så er det verd å nevne at dette gikk aldeles utmerket den gangen vi måtte troppe opp på ligningskontoret for å se i ligningslistene.

I dag kan nøkkeltallene kombineres med andre opplysninger. Årets nye leketøy for å tilfredsstille kikkermentaliteten er programvare som kobler ligningstallene med sosiale medier som Facebook. Tidligere har vi fått tjenester som kobler ligningen med telefonkatalogens adresser og deretter til kart og flyfoto. Dette er å gjøre det usedvanlig lett for svindlere, innbruddstyver og ranere. Vi utsetter den enkelte borger for større risiko.

Enkelte argumenterer her med at de vil ha dokumentert slike påstander. Må de gjerne ønske, men her bør vi vel helst få lov til å drive vanlig forebyggende arbeid. Vi beskriver truslene og sannsynliggjør risikoen, men vi venter ikke på at tilstrekkelig mange skal bli svindlet og ranet til at de mest skeptiske skal bli overbevist.

Jeg har tilstrekkelig mange eldre pensjonister i bekjentskapskretsen min til at jeg tør påstå at "telefonselgere" tvilsomme innsamlingsaksjoner ringer litt oftere til disse menneskene enn de jeg kjenner som er langt yngre. Disse telefonselgerne er ganske pågående, og de virker ikke som de ringer helt på måfå. Det er heller ikke så mange ukene siden en av pensjonistene jeg kjenner ble ranet, og det var påfallende at raneren ser ut til å ha gått rett på én enkelt enebolig i et boligfelt.

Spaning for innbruddstyver og ranere blir litt for lett. Skattelistene kan brukes til å identifisere formuende pensjonister. Adresse og karttjeneste kan brukes til å finne ut hvem som bor i eneboliger. En tur forbi huset og du ser som regel lett om det er montert nøkkelsafe ved inngangen, noe som tyder på at vedkommende har hjemmehjelp og/eller hjemmesykepleie. En kort telefonsamtale kan gi mer informasjon.

En form for svindel som øker i omfang er identitetstyveri, og her er alle aldersgrupper utsatt. Jo mer informasjon som er offentlig tilgjengelig, jo lettere er det å gjennomføre identitetstyveriet.

For journalistene kan det være et poeng at penger slett ikke er alt. For å avdekke maktmisbruk, korrupsjon og annet kan Internettet by på opplysninger om hvem som sitter i styrer med hvem i næringslivet. Alle som er oppnevnt i styrer, utvalg, råd og lignende for staten er registrert i Organbasen. det er litt mer krevende å finne alle som har tilsvarende verv for kommuner, men det er mulig. Dette utgjør et maktnettverk som antagelig er viktigere enn den synlige pengeflyten mellom personer og virksomheter. Vær så god å grav, men slutt nå med grafsingen.

Andre som har skrevet om dette er:

• Iskvew Klikkhorer gir kikkere nye muligheter
• Vox Populi Grafsing vs samfunnsnytte
• Espen Andersen Den egentlige nasjonaldagen…

Sykt fravær

I etterkant av statsbudsjettet har det blitt en del debatt om sykefravær og trygd, og den diskusjonen fortsetter nok en stund. Utgiftspostenes størrelse tatt i betrakting bør den så absolutt fortsette og gjerne med større tøkk enn i dag, men jeg er redd antall avsporinger og blindveier kan bli slitsomt.

Det er noe med måten dette temaet diskuteres på. Start en diskusjon og det tar ikke lang tid før noen argumenterer at økningen i sykefravær skyldes lavere arbeidsmoral. Den foreslåtte løsning blir gjerne at vi må ta oss sammen. Ikke uventet blir en del av oss litt provosert av å bli mistenkeliggjort når vi går til legen.

Statistikk er en viktig verktøy i samfunnsdebatten, men det er ganske vanskelig å bruke statistikk. Når Jørgen Skavlan skriver f.eks. i sin kronikk at vi går til fastlegen 4,7 ganger i året. Jeg vet ikke hvor han har dét tallet fra, og heller ikke om det er aritmetisk middel eller median han argumenterer med. Det jeg vet ar at det er langt fra tallet på mine besøk hos fastlegen. Det er kun et tall, og ute av en veldefinert kontekst blir slike tall ofte tull.

En samfunnsøkonomisk beskrivelse kan gi en et oversiktsbilde, men det er ikke sikkert at økonomiske virkemidler alene er de beste for å løse et komplekst problem. Sykefravær og trygd kan lett deles i to: misbruk av de økonomiske støtteordningene, og utfordringene med å redusere et høyst reelt sykefravær og få flere trygdede tilbake i arbeid. Jeg kan ikke helt se at det skulle være noe poeng å finne én løsning for både misbruk og reelle helseproblemer.

I noen sammenhenger er det nødvendig å se på problemstillingen fra flere sider for å finne ut hva som faktisk er problemet, om det i det hele tatt er noe problem. Er høyere sykefravær uønsket, eller er det den naturlige konsekvensen av at vi har fått høyere yrkesdeltagelse, Ta for eksempel spørsmålet om årsaken til at sykefraværet for kvinner har steget kraftig de siste 20 årene. En faktor at det tross bedre likestiling er forskjell på hvilke jobber kvinner og menn har, og kvinner gjør fremdeles mer husarbeid enn menn, dessverre. En annen faktor som spiller inn kan bare forklares statistisk: flere kvinner deltar i yrkeslivet i dag enn for 20 år siden. Det burde være enkelt å illustrere grafisk:

En annen måte å si det på er at en viss økning i sykefraværet er den helt naturlige prisen vi må betale når flere kvinner skal delta i yrkeslivet. Av den grafiske framstillingen over er det lett å se at økningen er størst for kvinner i den alderen en får barn og har ansvar for barn. En måte å redusere dette fraværet på er kanskje ved at menn tar en større del av husarbeidet?

For det det reelle sykefraværet, og antagelig også en del av misbruket, så er det vel så viktig å få bedre kunnskap om hvilke tiltak og forutsetninger som reduserer sykefraværet på enkelte arbeidplasser i stedet for kun å bruke enkle økonomiske virkemidler som i verste fall kan slå negativt ut for enkelte grupper. Det er faktisk politisk vilje til å tenke svært positivt med tanke på mulige tiltak.

Tabuloid

Dagfinn Nordbø har begått en kronikk om det han kaller det siste store tabu: at ingen tør å fortelle en offentlig ansatt at han eller hun er inkompetent og udugelig. Det er mildt sagt å slå inn åpne dører. Det er ikke mangel på dem som gjerne forteller offentlige ansatte sin hjertens mening om hva som er galt. Selv om statstjenestemenn har et sterkt stillingsvern har de ingen livslang jobbgaranti. Ansatte i kommunen har formelt det samme stillingsvern som i det private arbeidsliv, selv om en kommune gjerne er mer seiglivet enn en kommersiell virksomhet.

Nordbø peker på et reelt problem når han tar opp kvalitet og kompetanse i offentlig sektor, men budskapet drukner dessverre i sleivspark og et stygt overtramp. Det blir ikke bedre av at noen av sleivsparkene er rettet nedover. Problemets kjerne er nok selve systemet, og ikke de som fordomsfullt ramses opp i Nordbøs kronikk.

Mekanismene som virker i offentlig sektor er flerfoldige og forunderlige. Mange etater har budsjett hvor suksess og effektivitet ikke gir større inntekter, men i stedet en risiko for å bruke opp pengene før året er omme. Da kan heller ikke de dyktige belønnes. Espen Andersen har skrevet en god kommentar om dette. Mange dyktige forlater dessverre offentlig sektor, og det er ikke like lett finne kvalifiserte søkere til stillinger som lyses ut. Og til tross for arbeidsmiljølov og stillingsvern: både offentlig sektor og privat næringsliv har sin andel ledere som hopper bukk over dét regelverket.

Jeg har jobbet i staten, statseid virksomhet, og i det private næringsliv lenge nok til å kunne skrive en lang kommentar om ting som kan forbedres. Jeg skal spare mine lesere for dét, men heller forsøke å bidra til forbedring på min egen arbeidsplass.

Det er flere enn Espen som har kommentert kronikken til Dagfinn Nordbø:

• A Curly life: Usmakelig generalisering
• Kle Meg Naken: Dagfinn Nordbø sparker nedover
• Hjorthen: Udugelige ansatte
• Ting jeg tenker på: Kvalitet i det offentlige
• Lasse Dahl: Mer kjeft
• Villkatta: Møte med psykiatrien
• Elin Ørjasæter: Udugelige offentlig ansatte
• Jeanines Blogg: Om offentlig ansattes udugelighet

Mediebølger

Denne helgen hadde Aftenposten, i allefall på nett, en sak som NTB sendte ut forrige helg og som bl.a. ble omtalt i Dagbladet. Med andre ord kjente nyheter som allerede er kommentert av andre, men siden avisene gjentar historier med åpenbare feil og mangler så kan jeg jo gjenta kommentarene.

Selvmordsbølge på jobben

Overskriften er dramatisk, og det er en alvorlig historie. Problemet er at det er ikke noen bølge, i alle fall ikke en bølge som nettopp skyllet inn over det franske arbeidslivet. Frankrike er et land med sørgelig mange selvdrap. I 2005 var det 17,6 selvdrap per 100 000 personer, men trenden har vært synkende siden 1985. Til sammenligning, Norge var det i 2005 11,5 selvdrap per 100 000 personer.

France Telecom er et selskap med rundt 100 000 ansatte, og med 23 selvdrap de siiste 18 måneder blir det 15,3 selvdrap per år. Det er mindre enn landsgjennomsnittet, og det er mye mindre enn gjennomsnittet for aldersgruppene 35-64 år.

Nå hadde det vært nyttig å kunne se på tallene for forskjellige grupper i samfunnet, som uføre og arbeidsløse, eller sammenlignet med andre virksomheter. Slike tall kan jeg dessverre ikke finne, men jeg har funnet noe som er like interessant: tilsvarende tall for France Telecom tidligere år. I 2000 tok 28 mennesker ansatt i France Telecom sitt eget liv, i 2002 var det 29, og i 2003 var det 22. Nå må vi ta hensyn til at antall ansatte i France Telecom er redusert fra nærmere 140 000 ansatte i 1998 da selskapet gitt fra offentlig etat til privat virksomhet. Likevel så kan tallene tyde på at det er en bølge på retur. Det utelukker selvsagt ikke at det kan gjøres mye mer for å redusere antall selvdrap. Det er også et signal om at vi bør studere forholdene og tiltakene for å lære mer om hvordan vi kan forebygge slike hendelser på våre egne arbeidsplasser. At saken kommer opp først nå kan også tyde på at det tar alt for lang tid før slike forhold blir synliggjort slik at det kan gjøres noe med forholdene.

Definisjon på politisk reklame

Jeg leser hos WWF-Norge at TV2 har avslått å sende følgende reklamefilm med begrunnelsen at det er politisk reklame. Begrunnelsen er at den avsluttes med budskapet Stem for miljøet, og ordet "stem" gjør det til politisk reklame.

Lurer på om det stemmer at fjernsyn er fordummende.

Magisk jubileum

For 40 år siden fikk jeg en opplevelse som har satt dype spor. Jeg fikk være med på Klingenberg kino i Oslo for å se det tsjekkiske ensemblet Laterna Magika på sitt eneste norgesbesøk. Forestillingen var en utvidet versjon av det som ble ble vist på verdensutstillingen Expo 67 i Montreal. Det var et nyskapende uttrykk og scenekunst av høy klasse. Og det var genialt på en så enkel måte at både voksne og barn var trollbundet. Og for min del: teater ble ikke helt det samme etter dette.

Opplevelsen medførte at jeg flere ganger har dratt til Praha for å se en og annen forestilling på Laterna Magika. I sommer hvor jeg så den relativt nye forestillingen Rendez-vous, som er en danseforestilling. Å skape en ny oppsetning på Laterna Magika er såpass kostbart at det er ikke hvert år det settes opp noe nytt. Den eldste forestillingen som fremdeles går er Kouzelný Cirkus som hadde premiere i 1977. Skal du se en enkelt forestilling på Laterna Magika for å finne ut hva denne unike formen for teater har vært og fremdeles er så bør du se den sistnevnte.

Laterna Magika har 50-års jubileum i år, og er du heldig kan du se jubileumsforestillingen som er en kavalkade med utdrag fra forestillinger helt tilbake til starten i 1958, året før Laterna Magika ble etablert. Teateret har en interessant historie ettersom forestillingene var et svært viktig produkt for eksport fra det kommunistiske Tsjekkoslovakia. I sine glansdager var det tre turneensembler i tillegg til det faste ensemblet i Praha. Teateret ga overskudd og valutainntekter som kunne sammenlignes med de større industribedriftene i landet.

Fordi forestillingene i hovedsak var eksportvare så har de en form som ikke krever at publikum kan et ord tsjekkisk. Laterna Magika er en del av det tsjekkiske nasjonalteateret og forestillingene holder en høy kvalitet. Det er som regel ikke vanskelig å skaffe billetter, og det er heller ikke så dyrt. Et besøk anbefales.

Laterna Magika må ikke forveksles med det som kalles Black Light Theatre som det er mange av i Praha, og som ofte er rene turistfeller. Noen av disse er også verd et besøk for teaterinteresserte, men det krever litt kunnskap for å velge riktig teater og en god forestilling. For eksempel har forestillingen Aspects of Alice (med referanse til Alice in Wonderland) såpass mye naken hud at det kanskje ikke er en forestilling du vil ha med barn. Den lille prinsen er derimot en hjerteknuser av en forestilling. Men som sagt, sort teater må ikke forveksles med Laterna Magika (og det er ennå en stund til det første sorte teateret i Praha kan feire 50 år).

Fordummende medier?

NRK.no skriver at de nye sosiale mediene gjør den politiske debatten fordummende. Det er én måte å se det på, men da er det like spennende å spørre om deltagerne i den politiske debatten er smarte nok til å bruke sosiale medier. Forhåpentligvis er de det, men det tar nok litt tid å lære hvordan en skal forholde seg til medier hvor det som skrives går umiddelbart og uredigert ut til andre deltagere og lett kan siteres i de tradisjonelle mediene.

Noen nettsamfunn kan nok være lukkede rom, men sosiale medier som Twitter er ikke det. De er åpne og inkluderende, og har en lav terskel for nye brukere. Takhøyden må den enkelte bruker passe på selv, også statsråder.

Det er mulig at det å sitte foran en skjerm hvor alt kan skje umiddelbart får oss til å glemme at det er mulig å løfte fingrene fra tastaturet og diskutere et spørsmål eller for den saks skyld et svar med rådgivere, medarbeidere, venner, familie, eller hvem nå enn en kan lufte tankene sine med før de blir offentlige ytringer i sosiale så vel som tradisjonelle medier. Det er ingen som har krav på svar innen en tidsfrist, og det er både vanlig og akseptert at deltagerne stadig vekk avbrytes av andre gjøremål enn å delta i sosiale medier.

Det fine med sosiale medier er at det ofte blir en nær og personlig dialog. Forhåpentligvis gir det oss et tydeligere og mer nyansert bilde av politikere og hva de står for. Naturlig nok kan det slå ut både positivt og negativt for den enkelte politiker. Dersom sosiale medier medfører at noen politikere faller gjennom når velgerne kommer nærmere så er det antagelig positivt.

Fritt ord i fri dressur

Jeg er ganske usikker på hva stiftelsen Fritt Ord har ment da de valgte mottager av årets pris. Jeg er like usikker på det som jeg er sikker på at jeg ikke har lyst til å skrive så mye om prisvinneren. Valget er derimot verd en kommentar.

Fritt Ords pris er en påskjønnelse til personer eller institusjoner for virke som i forhold til institusjonens formål anses som særlig verdifullt. Hva er nå institusjonens formål?

Institusjonen Fritt Ords fremste formål er å verne om og styrke ytringsfriheten og dens vilkår i Norge, særlig ved å stimulere den levende debatt og den uredde bruk av det frie ord.

Årets valg av prisvinner har stimulert til debatt, det skal Fritt Ord ha, og prisvinneren har utnyttet ytringsfriheten til å si ting som mange ikke liker å høre. Valget har likevel overrasket, for prisvinneren har på ingen måte problemer med å komme til orde i samfunnsdebatten. Hun har skrevet 17 bøker, vært spaltist i flere aviser, bl.a. 10 år Aftenposten, og skrevet en rekke kronikker og artikler ut over dette. Hun har sittet i Venstres prinsippprogramkomité. Hun har sine tilhengere og hun har sine meningsmotstandere, og bortsett fra at ordbruken kan bli ganske sterk så skjer det et ordnet ordskifte innenfor ytringsfrihetens rammer. Hun har fått Statens treårig kunstnerstipend, diverse arbeidsstipendier fra Norsk Faglitterær Forfatterforening, og har vært statsstipendiat fra 2004.

Årets prisvinner er et eksempel på at det kan medføre omkostninger ved å delta med selvstendige meninger i en offentlighet som er preget av selvsensur og berøringsangst i forhold til brennbare temaer.

Jeg har etter beste evne forsøkt å lese og lytte meg gjennom de siste to ukenes debatt om prisen og prisvinneren, uten å bli noe klokere på begrunnelsen for tildelingen. Det nærmeste jeg kommer er at pressen feilsiterer årets prisvinner, hennes meningsmotstandere feiltolker henne og tar henne ikke på alvor, og at hennes meninger ikke kommer tilstrekkelig frem i samfunnsdebatten.

Styreleder Francis Sejersted har også undertreket at Fritt Ord ikke er en toleransepris. Samtidig virker det som han ønsker å fortelle oss at meningsmotstanderne ikke viser årets prisvinner stor nok toleranse. Jeg lurer på om Fritt Ord bruker årets pris først og fremst til å belære folket. De har prestert å gjøre sin begrunnelse selvoppfyllende når selve tildelingen har skapt såpass lurveleven at det i ettertid kan settes spørsmålstegn ved ytringsfrihetens kår i dette landet. Fritt Ord har også antydet at det er grenser for hvem som kan få prisen.

Jeg lurer på hva slags debatt vi hadde fått dersom Fritt Ord hadde vært like konsekvente som den amerikanske American Civil Liberties Union (ACLU). De har ved flere anledninger arbeidet for at også Ku Klux Klan skal nyte godt av ytringsfriheten. En hjørnestein i ytringsfriheten er toleranse. Et svært viktig spørsmål er hvor langt vi kan være tolerante mot de som er intolerante. Jeg tror det er viktigere å diskutere slike spørsmål i stedet for å fortelle at vi er for eller mot årets vinner av Fritt Ords pris.

Hva jeg mener om årets pristildeling? Jeg tror jeg starter med å anbefale Anders Hegers Voltaire og vrangforestillinger. Der nevner han en av Voltaires samtidige, Claude Adriene Helvétius. Oppstyret rundt Helvétius dreide seg om hans hovedverk, De l'esprit. Denne boken hadde nok vært en av mange ubemerkelsesverdige om ikke kirke og stat hadde fordømt den som kjettersk og brent boken på bål. Dette ga den stor oppmerksomhet og den ble raskt oversatt til flere språk.

Jeg har en følelse av at alt oppstyret omkring årets mottager av Fritt Ords pris først og fremst gir mottageren langt større oppmerksomhet enn vanlig. Kanskje hadde vært like greit med litt mindre diskusjon om person og meninger, og litt mer diskusjon om forholdet mellom ytringsfrihet og toleranse.